Hets mot politiet

PRESSEETIKK: Når en journalist skriver om en sak, kan resultatet i verste fall bli at et menneske dør. En journalist identifiserte en menneske i et lite lokalmiljø. En person var stevnet for et lovbrudd. Personen tok sitt eget liv. Som regel stopper saken der. Om en hadde klaget til Pressens faglige utvalg, så antar jeg at utvalget – hvor mediefolk sitter i flertall, etter all sannsynlighet ville frikjenne journalisten.

I det siste har det vært et meget sterkt søkelys på politiet etter en tragisk hendelse i Trondheim. De berørte politifolkene er beskyldt for både brutalitet og rasisme, og Spesialenheten for etterforskning av politisaker, er av seriøse aviser nærmest beskyldt for kameraderi. For politifolkene, som samfunnet har beordret til å ta seg av de aller vanskeligste sakene, må det være et mareritt å komme opp i en slik situasjon. I media beskrives politifolkene (nærmest uten motforestillinger) som de brutale og arrestanten som den snille. Og – i trygg avstand fra den aktuelle situasjonen, sår man tvil om Spesialenhetens integritet! Ingen annen yrkesgruppe opplever et slikt press når noe går galt.

Alle som behandler vanskelige saker vet at det i verste fall kan gå galt. Helsevesenet og barnevernet opplever stadig episoder som får en tragisk utgang. I deres tilsynsorgan sitter det stort sett fagfolk, men de blir sjelden beskyldt for partiskhet når de kommer med sin konklusjon.

Hva gjør en med de vanskeligste personene? Der hvor personen plutselig «eksploderer», og hvor en helt uforberedt kommer opp i en alvorlig situasjon som en skulle vært foruten?

Det kan gå galt. En trener og trener for at skaden skal bli minst mulig, men så hender det uforutsette. Det skjer enten man er lege, politi eller journalist. Her må en gå faglig inn den aktuelle situasjonen og lære av eventuelle feil. Men en må være meget ydmyk overfor de personene som er beordret til å gripe inn og håndtere de vanskeligste sakene. En kan diskutere saken, men være forsiktig med å angripe personen, ellers mister vi de dyktigste fagfolkene. Omkostningene for ansatte og deres familier blir for store.

Jeg savner denne ydmykheten! I Obiora-saken synes det som om «gatas dommere» og avisene allerede har forhåndsdømt politifolkene! Selv etter at spesialenheten har uttalt seg. Det er ikke en rettsstat verdig.

Gjentatte ganger der politifolk er oppe i de vanskeligste sakene, er deres foresatte i politiet tause. Man er redd for å påvirke saken mens den er under behandling i klageorganet. Det er forståelig, men er det klokt lenger? Episodene som beskrives i avisen blir dermed meget ensidig belyst. Det kan være at tiden er inne til å forlate politiets «ingen kommentar»-politikk. Den tjener ingen i en moderne medieverden.