Hetsen mot Groruddalen

Det dårlige ryktet er drabantbyenes største fiende. Det er på høy tid å ta knekken på klisjeene, misforståelsene og uvitenheten, skriver Øyvind Holen.

SØNDAG 11. SEPTEMBER 2005: Jeg er en av rundt 2000 gjester på Kultur Uten Grensers matfestival på Nordre Lindeberg gård i Groruddalen. Maten og musikken er fra 28 land, og det er vanskelig å tenke seg finere markering av internasjonalt fellesskap på akkurat denne belastede datoen. Folkefesten ble bare dekket i gratisavisa Lokalavisen Groruddalen. Aftenposten «ingen kjenner Oslo bedre» Aften prioriterte en sleppefest i platebransjen for rundt 100 sjeler på et utested i sentrum. På samme vis som avisa i våres overså det største kulturarrangementet i Groruddalens historie, den storslåtte 1905-markeringen på Linderud gård. To dager senere klinte VG til med en tosiders reportasje fra «Oslos Harlem» - Groruddalen. 18-åringen som serverte parallellen til VG føler det sikkert slik, men problemet er at en spørreundersøkelse blant 70 uorganiserte ungdommer i Groruddalen brukes til å beskrive hverdagen for dalens rundt 120 000 innbyggere. Det er flere mennesker enn i Stavanger, ja hele Sogn og Fjordane fylke. Men slik er det å bo i Groruddalen. Vi blir daglig fôret med områdets skyggesider fra alle hold, og folk som aldri har satt sin fot øst for Tøyen forbinder drabantbyene med miljøproblemer, gettodannelser, sosial nød og ungdomskriminalitet.

SELVSAGT HAR Groruddalen sine problemer. Problemet er at bildet vi får servert i nyhetene og fiksjonen er dominert av svartmaling, uvitenhet, fordommer og direkte dumskap. Et godt eksempel er professor Dag Østerberg, som i boka Arkitektur og sosiologi i Oslo (1998) skriver følgende: «Flertallet av dem som bor i Groruddalen går ikke i teater og konsert i Oslo sentrum (i høyden på Oslo nye teater og Centralteatret, som viser lettere stykker).» Derfor trenger ikke Groruddalen noe eget teater eller konserthus, konkluderer professoren, men i høyden bare mer «proletære offentlighetsformer» som idrettsanlegg, og kanskje et motstykke til Folkets Hus. Østerberg har kanskje rett i at flertallet i Groruddalen ikke går på teater og konsert jevnlig, men det gjør da ikke flertallet noe som helst annet sted i Oslo heller. Ingen av boligområdene i Oslos ytterkanter trenger eget konserthus eller teater. Oslo har et sentrumskompleks: Kultur og uteliv foregår i sentrum, mens de ytre områdene bare er bomaskiner. Men det er Groruddalen som er blitt skyteskiva for det kulturløse livet i Oslos drabantbyer. Jeg tør påstå at det skjer langt mer av kultur- og idrettsarrangementer i Groruddalen i løpet av en vanlig uke enn i Oslo vest og nord.

DET DÅRLIGE RYKTET er drabantbyenes største fiende, og det er på høy tid å ta knekken på klisjeene, misforståelsene og uvitenheten - og de som skaper dem. Se bare på fiksjonen som utspiller seg i Groruddalen. Det går et skarpt skille mellom de rike barndomsskildringene fra «gamle dager», skrevet av groruddøler som Odd Børretzen, Jan Kjærstad, Per Petterson og Roy Jacobsen, og skildringen av Groruddalen fra 1970-tallet og opp. Da snudde synet på de nye drabantbyene. Det som var arbeiderklassens nye paradis ble forvandlet til menneskefiendtlige bomaskiner, preget av sosial nød, ensomhet, kriminalitet og rasistisk motiverte konflikter. I alle fall i fiksjonen og mediene. Fra 1970 er Groruddalen blitt invadert av kritiske sosiologer, arkitekter, forfattere, filmskapere og nyhetsjegere, som alle har bidratt til å stemple Groruddalen som noe mislykket. Som noe truende og uforståelig.Det startet med 1970-tallets kritiske rapporter fra Ammerud, Stovner og Romsås, som beskrev de nye boligområdene som barnefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse - nesten før beboerne hadde fått innredet stuene sine. Stovner ble en turistattraksjon, og folk la søndagsturen til bydelen for å titte på analfabetene der. I 1984 videreførte Dag Solstad offentlighetens syn på drabantbyene i romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk», skrev Solstad i fortellingen om hvordan OBOS-arkitekten AG Larsen går sjelelig til grunne i møtet med folkedypet på Romsås. Denne romanen er selve vannskillet i fiksjonens syn på Groruddalen, for på Romsås lammes Solstad av en lammende tristesse som fratar ham språket.

DET ER LETT å se fellestrekk i fiksjonen fra Groruddalen. En oppvekst i dalen, som beskrevet av Petterson, Kjærstad og Jacobsen, er fylt med venner, opplevelser og eventyr. Bor du i Groruddalen i voksen alder, går det ikke like bra. Ingvar Ambjørnsens Elling lever isolert i en av Ammerud-blokkene, mens vi i NRK-serien Svarte penger, hvite løgner følger den velstriglede politimannen Sverre Fjeld fra Elverum til Stovner. Der roter han seg inn i narkosmugling, drap, utroskap, løgn og bedrag, takket være den narkomane Stovner-husmoren Trude Eriksen og den lokale gangsteren Joacim Berntsen. Det går ikke stort bedre med Kronprins Haakon. Han blir fanget av sofaen, alkohol og kjedsomhet da han oppfyller ønskedrømmen om å bli Johnny fra Stovner i tegneserien Blått blod av Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen. I TV 2-såpen De syv søstre skaper 16 år gamle Farim Shah usikkerhet i småstedet Solbekk med «Stovner Punjab» på skinnjakkeryggen. Budskapet er klart: Groruddalen er stedet du kan leve ut barndommens drømmer før du kommer deg videre i livet. Blir du derimot boende eller flytter til Groruddalen i voksen alder, uten barn, ender det i ensomhet, kriminalitet eller begge deler. Som Dag Solstads AG Larsen.

MEDIENE HAR OGSÅ videreført stigmatiseringen fra 1970-tallets rapporter. I en hovedoppgave går Kjersti Gakkestad gjennom hvordan drabantbyen Romsås ble omtalt i Aftenposten og Dagbladet i 1995 til 2002. 70 prosent av omtalen var negativt vinklet. 22 prosent var vinklet positivt. Drabantbyen framstilles som billig, med et tøft ungdomsmiljø, beboere som passive ofre, ofte med store levekårsproblemer og høy innvandrerandel. Elendighetstrenden startet ikke i 1995. I 1991 omtalte Aftenposten Ellingsrudåsen som «et inferno av tomhet», mens avisa i 1984 konkluderte med at Romsås så ut som «overskuddslageret en uheldig kommodehandler brant inne med og efterlot seg i skogkanten før han rømte byen». Året etter fulgte avisa opp med en positivt vinklet artikkel om idrettsmiljøet på Romsås. Den begynte slik: «Romsås. Narkotika, kriminalitet, tomhet, kontaktløshet. Jada, det også. Men det er mye mer.» NRKs programleder Knut Olsen kalte Romsås for «ghetto» i beste sendetid i 2003, og måtte gå offentlig kanossagang. Samme år ble Hellerud videregående skole stemplet i TV 2-dokumentaren «Ghettoskolen».

SLIK KUNNE JEG ha fortsatt, men det interessante spørsmålet er hvorfor verken Dag Solstad, Dag Østerberg, TV 2, NRK, Dagbladet, VG eller Aftenposten besøkte matfestivalen på Nordre Lindeberg gård? Kan det være fordi Groruddalens problemer er så uimotståelig tiltrekkende? Groruddalen er langt mer enn en drabantby. Den er et prisme for samfunnsutviklingen i Norge; forskjellen mellom øst og vest, klassemobilitet og ny norsk innvandrerkultur. Men betyr det at det bare er problemene våre som er interessante?