Hetskampanje?

Et smålig stormløp mot Nasjonalmuseet og Sune Nordgren gjør at vi risikerer å ende opp med et museum ingen fortjener.

REORGANISERING av Kunstmuseene i Norge, slik den nå gjennomføres, representerer et tydelig og viktig skille i norsk kunsthistorie. Men debatten om Nasjonalmuseet tilspisser seg. Det sutres og klages fra flere hold, og det hele begynner å ta preg av en hetskampanje, der det primære målet er å bli kvitt Sune Nordgren som direktør for Nasjonalmuseet, samt å svekke styrets posisjon. Hvis disse synspunktene skulle få gjennomslag, risikerer vi å få et museum vi ikke fortjener. Våre viktigste museer må fra tid til annen kaster et kritisk blikk på egen rolle og mandat: Revurderer den kunstneriske kanon, gjør opp status i

forhold til estetikk og innhold, redefinerer sin organisering, sin posisjon og sine visjoner, og søker veier som kan bidra til stimulerende samspill i det norske kunstmiljøet. Omstilling er av og til nødvendig hvis man tar samtalen om - og opplevelsen av - kunst på alvor.

EN SLIK PROSESS berører både publikum og fagmiljøene, og er selvsagt en tidkrevende og ikke minst besværlig operasjon som setter store krav til de som sitter med ansvaret. Dette handler om både kunstnerisk verdisyn og profesjonelle posisjoner, det vil si: Makt og innflytelse. Så langt har nytenkingen rundt, og endringene i, Nasjonalmuseet gitt seg resultater som rekordhøye publikumstall, et (i den store sammenheng) mindre underskudd, samt at de profesjonelle fagmiljøene fulgt av media har styrt seg inn i en heftig debatt om gehalten i forandringene gjennom den nye basisutstillingen og utstillingen «Kyss frosken». Jeg forstår det slik at basisutstillingen vil bli etterfulgt av tilsvarende utstillinger, og dermed over tid gi oss en utvidet forståelse og opplevelse av museets samlinger. For publikum og forskningsmiljøene vil dette øke museets attraksjon og prestisje, som igjen er noe av grunnlaget for internasjonalt samarbeid på høyt nivå.

DET HAR i debatten fremkommet skarpe utfall fra forskjellig hold. Kritikken har vært formulert dels av personer med kunsthistorisk og museumsfaglig kompetanse og dels av kunstnere og andre meningsbærere i den norske offentlighet. Det ser ut til at denne fløyen samlet om , i og for seg respektable og tradisjonsforankrede verdier, foretrekker det musealt statiske og en trygg kanon, fremfor et alternativ med mer dynamikk og mindre forutsigbarhet. Andre innlegg synes å representere en holdning som er innrettet på å svekke Nordgrens autoritet med henvisninger til manglende kompetanse om økonomistyring, museumsdrift og kunsthistorie. Debatt, diskusjon og kritikk er de viktigste fellesverktøy for å anskueliggjøre områdene mellom posisjon og opposisjon. Og jeg skulle gjerne sett at kunstnerne engasjert seg ennå sterkere i denne debatten. Deres synspunkter er viktige og problemstillingene er høyst relevante.

Forskjellige oppfatninger om både kompleksiteten og veivalgene i utviklingen som pågår i og rundt Nasjonalmuseet er et sunnhetstrekk. Men vi må passe oss for ikke å kjøre debatten inn i en ring av småligheter. En ødeleggende sur debatt står i fare for å overskygge nødvendigheten av evaluerte forandringer. Vi trenger en åpen og ærlig debatt - men samtidig en sunn demokratisk prosess der innholdet i argumentasjonen er saksorientert, redelig og anstendig.

DEN OMLEGGING som Nasjonalmuseet nå er inne i er både smertefull og tidkrevende. En av museets utfordringer er forholdet mellom strategi, museumspolitisk balanse og formidlingsansvaret overfor publikum. Vi som publikum må evner å utvise tålmodighet. Det er greit å ha forventninger. Vi har rett til å ha forventninger. Men vi skal ikke glemme at vi også har hatt forventninger før. Skal man skjære litt skarpt, så er det vel for eksempel ikke mulig å karakterisere Museet for Samtids kunst som en glitrende suksess. Selv om vi får tro at ledelse og stab har gjort så godt de har kunnet , innenfor

eksisterende rammer.

Samlet sett foreligger det en mengde med erfaringer som kan komme til nytte i utviklingen av det nye Nasjonalmuseet . Spesielt når prosjektet er så dristig og storslått som det i dag framstår. Personlig har jeg en grunnleggende tillit til det arbeide og det perspektiv som synes å ligge til grunn for reorganiseringen av museet, og til det arbeidet Sune Nordgren og hans medarbeidere har påbegynt. Jeg synes det nå er riktig og viktig at museumsledelsen får tid og rom til å utvikle sitt prosjekt i samsvar med mandatet de er gitt.

NEDARVETE FØRINGER i det norske systemet gjør det sunt og rett med en direktør som kommer utenfra, og som i sitt tidligere virke har vist kompetanse, energi og kommunikasjonsvilje i forhold til det å bygge opp nye institusjoner. Så får det ikke hjelpe at han er svensk. En prosess som har til hensikt å vingeklippe eller fjerne Sune Nordgren vil sannsynligvis få hele fornyelsesprosessen til å råtne på rot. Dette fortjener ikke norsk kunstliv. La oss heller opptre med litt større konstruktivitet og støtte der vi kan. Skaper Nasjonalmuseet trygghet for at et sett med historiske grunnverdier forvaltes med vitenskaplig grundighet og kunstnerisk ansvarlighet, samtidig som museet engasjerer ny energi til dialog og prosjekter, ja da kan det «nye»

museet få et gjennomslag som Nasjonalgalleriet aldri kunne oppnå. Resultatet vil bli økt besøk, økt interesse for, og større engasjement rundt kunsten. Og i siste instans er det vel egentlig det vi alle vil?