Oslo  20120501.
Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai markeres i Oslo. AUF-leder Eskil Pedersen på talerstolen på Youngstorget.
Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix
Oslo 20120501. Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai markeres i Oslo. AUF-leder Eskil Pedersen på talerstolen på Youngstorget. Foto: Krister Sørbø / NTB scanpixVis mer

Hevnsko i rettssal 250

Debatten rundt Anders Behring Breivik har vært saklig. Fra et psykologisk synspunkt er ikke dette nødvendigvis bra.

22. JULI-RETTSSAKEN: «Mer demokrati og mer åpenhet», sa Jens Stoltenberg i sin tale 22. juli. Det nesten totale fraværet av sinne og andre sterke emosjonelle uttrykk rundt rettsaken, mener jeg er en indikasjon på at dette målet ikke er nådd. I vår iver etter å fremstå som en sivilisert nasjon, står vi i fare for å forvise negative følelser til bakrommet. Det kan gi psykologiske senskader.

For noen uker siden spurte jeg min far hva han syntes om rettssaken. Han så på meg, lenger enn han vanligvis gjør, stakk rullingsen i munnen og strakte seg etter kaffekoppen: «Den mannen der», sa han, «skulle hatt to timer sammen med de pårørende».

Jeg forsto ikke hva han mente, og så på ham. Lenge. Det er sånn kommunikasjonen mellom oss foregår når noe er viktig. «Kneskålene», sa min far og pattet på rullingsen, «den mannen må aldri få gå noe sted».

Min far har ingen akademisk uttalelse. Han tilhører den gruppen mennesker arbeiderpartiet henvendte seg til i gamle dager. Jeg, derimot, har studert lenger enn jeg har jobbet. Jeg hører med blant dem som i stor grad har påstått, ment og uttalt seg i Anders Behring Breivik saken.

Språket i intervjuer og kommentarer har vært utmattende tørt og rasjonelt. Eksperter, politikere, vitner og pårørende holder seg til en stram og saklig prosa. Ingen våger å gi åpent uttrykk for sinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Umiddelbart etter bombingen av regjeringskvartalet og drapene på Utøya, var det viktig at landets politiske ledere klarte å holde hodet kaldt. I kaoset trengte befolkningen et trygt og solid overhodet, en som kunne samle og roe oss ned. Den oppgaven klarte Jens Stoltenberg godt.

Tenk så fantastisk det ville ha vært om Eskil Pedersen, neste gang han ble intervjuet, kom med noen ektefølte kraftsalver om hva han egentlig mener om tiltalte og grusomhetene han har begått. Det tror jeg ville ha vært befriende for mange - et etterlengtet pusterom i all rasjonaliteten.

Eskil Pedersen er trenet i å holde følelsene sine for seg selv utenfor husets fire vegger. Det er dessverre mange som er det. I klinisk praksis forteller pasienter altfor ofte at de «holder ting inni seg», eller at de «skjuler seg bak en maske».

I Norge har vi ingen tradisjon for å vise sterke negative følelser i det offentlige rom. Vi mangler gode «sinte» forbilder; mennesker som kaller for en spade for en spade og ikke bryr seg om hva andre tenker om dem. I det britiske parlamentet ropes og hoies det, medlemmene buer og rister på hodet, uten at dette ser ut til å hindre britene fra å styre landet.

Det er ikke tanken på det forferdelige som har skjedd barn, unge og voksne trenger å bearbeide etter tragediene. Tvert i mot. Det er følelsene. Med hodet vet de overlevende at faren er over nå. De vet også, når de tenker seg om, at ingen ting av det som hendte er deres feil. Likevel er de redde og føler skyld.

I traumepsykologien er det et begrep som heter «the body keeps the score». Det betyr at selv om vi sier til oss selv at gjerningsmannen er innelåst, eller at vi ikke kunne handlet annerledes, er ikke alltid kroppen enig med oss i dette. I livstruende situasjoner skiller vi selve hendelsene fra reaksjonene våre på hendelsene. Psykologisk bearbeiding innebærer å sette delene sammen igjen.

La meg ta et eksempel: «Ingrid», vi kaller henne det, har vært soldat i Afghanistan. I lange perioder har hun måttet være årvåken og klar til å handle. Flere år senere våkner hun av mareritt. På dagen hender det hun gjenopplever episoder fra krigen. Av og til synes hun det er vanskelig å skille mellom hva som skjer nå, og hva som skjedde da. Bildene, luktene, lydene hun opplever, er som om hun er tilbake igjen. «Ingrid» unngår situasjoner som kan vekke tilbake minner.

I Afghanistan hadde ikke «Ingrid» muligheten til å reagere. Situasjonene krevde at hun måtte fokusere på å overleve, og beskytte de rundt seg. Vitneforklaringene kan tyde på at flere av de som tok ansvar for andre enn seg selv på Utøya, har det vanskeligere nå enn dem som reagerte spontant der og da. På et eller annet tidspunkt må vi gå gjennom det vonde vi har opplevd.

Jeg er i tvil om den saklige, rasjonelle fremstillingen saken har fått i media, tjener dem som har det vanskelig nå, eller om fremstillingen bidrar til å holde følelsene på avstand. Analyser og spekulasjoner er noe vi gjør med hodet. Kroppen har ingen slike midler. Kroppen opplever uro, hjertebank, skjelving og nummenhet, avhengig av om man er overaktivert eller underaktivert.

I klinisk praksis har jeg ofte sett at endring skjer når pasienten omsider blir sint. Sinnet representerer noe annet enn tristheten og sorgen- følelser vi har sett i det offentlige rom, i rosetoget og barn av regnbuen toget.

Sinne er i utgangspunktet utadrettet. Følelsen retter seg mot noen, eller noe, og kan hjelpe de som sliter med skyldfølelse og skam, avmakt og hjelpeløshet - til å plassere skylden der den hører hjemme. Det finnes kun en tiltalt i rettssal 250. Det skulle jeg ønske at kroppene deres forsto.

Jeg har ikke spurt min far, men jeg er sikker på at han fredag forrige uke nikket anerkjennende til skoen som ble kastet i rettssal 250. Det direkte og utvetydige i handlingen, er et språk han forstår. Han gir en god dag i psykologenes og psykiaternes spekulasjoner, og i juristenes finurlige spissfindigheter. Min far trenger ingen klargjøring. For ham er denne kompliserte saken uendelig enkel: Anders Behring Breivik er gal. Å mene noe annet er vanvidd. Og i min fars verden, er den eneste tenkelige reaksjonen hevn.

Ønske om hevn er et menneskelig behov. Hevn er hjertets språk. Med hodet forstår vi viktigheten av en rettferdig rettergang. Jeg er ikke for blodhevn eller dødsstraff, men jeg skulle ønske at det fantes plass i den offentlige debatten til stemmer som ikke «holder ting inni seg». Psykologisk sett tror jeg det er viktig at vi som samfunn anerkjenner sinne, og andre sterke reaksjoner, som naturlige og viktige steg i bearbeidelsesprosessen.

Vi trenger ingen flere sko, men «mer åpenhet» - slik at de med store hjerter og færre fine ord, tør å si noe.

Lina Elise Hantveit
Lina Elise Hantveit Vis mer