Heyerdahl og Günther

RASETEORIER: Hans Günther sto for noe langt mer enn en generelt utbredt rasistisk mentalitet.

Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl har gjort 1930-tallets raseideer til et diskusjonsemne. Heyerdahl besøkte den tyske raseforskeren Hans Günther i 1938 og overrakte ham en polynesisk hodeskalle som gave. Men hvem var nå egentlig denne Günther? Hva slags «vitenskap» var det egentlig Günther arbeidet med? Og hva var forholdet mellom nazisme, rasevitenskap og polynesiske hodeskaller?Det vitenskapelige rasebegrepet hadde sitt opphav i den internasjonalt anerkjente disiplinen fysisk antropologi. Fagets hovedmål var å skape et klassifikasjonssystem for «menneskeraser» og å utvikle teorier om deres slektskap, migrasjoner og evolusjon. Metoden var å studere ytre fysiske kjennetegn ved menneskekroppen. For dette formålet ble det på 1800-tallet bygget opp store samlinger av kranier og knokler ved universiteter og museer i hele den vestlige verden, også i Norge. Hodeskallens form ble viet særlig oppmerksomhet, i utgangpunktet ut fra en teori om et sammenfall mellom skalleform, hjerneanatomi, mentale egenskaper og evolusjonært utviklingsnivå.

FYSISK antropologis blomstringsperiode (ca. 1850-1950) sammenfalt i stor grad med rasismens storhetstid i vestlig kultur. Få antropologer stilte spørsmålstegn ved en grunnleggende idé om at ulike raser kunne plasseres inn i et hierarkisk system av evolusjonære utviklingstrinn. Faget var allikevel ikke ideologisk entydig. Antropologene kartla anatomiske likheter og forskjeller mellom ulike befolkninger. Men det var uenighet om i hvilken grad slike anatomiske likheter og forskjeller var et produkt av miljøpåvirkning eller «rase» og i hvor stor grad biologien påvirket kulturen.Raseideologier i Nord-Europa og Nord-Amerika var gjerne bygget omkring forestillingen om en «nordisk»/«teutonsk»/«germansk» eliterase. Denne ideen utgjorde ofte del av et større idéknippe som gikk ut på at den vestlige kulturen var et produkt av denne blonde og høyreiste rasens medfødte mentale egenskaper, og at det sosiale hierarkiet speilet et rasehierarki med mentalt velutrustede medlemmer av den nordiske rasen på toppen og en berme av laverestående raseelementer på bunnen av samfunnet. Dette idéknippet var gjerne koblet sammen med en frykt for at den nordiske rase skulle degenerere på grunn av raseblanding, og et ønske om å motvirke denne utviklingen gjennom rasehygieniske tiltak.

SLIKE forestillinger møtte hele tida kritikk, både i det allmenne ordskiftet og i vitenskapelige debatter. Flere ledende fysiske antropologer avviste kategorisk ideen om at raseforskjeller er nøkkelen til å forstå samfunnet. Samtidig er det klart at rasedeterministiske teorier i stor grad ble debattert innenfor den normale, institusjonaliserte vitenskapens arenaer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Både i den tyskspråklige, den engelskspråklige og i den skandinaviske fagverden kunne både tilhengere og motstandere av en rasistisk rasehygiene basert på teorien om en nordisk eliterase publisere sine synspunkter i vitenskapelige tidsskrifter og lærebøker. Fra denne internasjonale vitenskapelige tankeverdenen kunne derfor nazister og andre raseideologer suge inspirasjon og legitimitet. Også i Norge hadde ideen om en nordisk/germansk eliterase et solid gjennomslag i den fysisk-antropologiske forskningstradisjonen som ble etablert på slutten av 1800-tallet. Men dette endret seg omkring 1930. På det tidspunktet var det tre profesjonelle fysiske antropologer i Norge. Militærlegen Halfdan Bryn, anatomiprofessor ved universitetet i Oslo, Kristian Schreiner og hans kone, medisineren Alette Schreiner. Halfdan Bryn og ekteparet Schreiner samarbeidet tett på begynnelsen av 1920-tallet, men røk senere uklar. Den mer perifert plasserte militærlegen Halfdan Bryn ble en stadig mer ihuga tilhenger av «den nordiske tanke», mens den innflytelsesrike professor Schreiner etter hvert gikk langt i å stemple sin tidligere venn og hans raseideer som pseudovitenskap. Omkring 1930 følte Bryn seg isolert i Norge. Parallelt med dette oppnådde han imidlertid økende faglig anerkjennelse i Tyskland. Tysk antropologi hadde før århundreskiftet vært lite preget av rasedeterministiske tenkning. Men senere, og særlig på 1920-tallet, kom en ung generasjon av mer raseideologisk orienterte personer inn i faget. Mange av disse kombinerte «den nordiske tanke» med antisemittisme, og var preget av en frykt for raseblanding og degenerasjon og et ønske om å omskape antropologi til en anvendt rasehygiene. Allerede før nazistene grep makta var derfor tysk antropologi sterkt preget av ideer som lignet nazistenes raseideologi, og etter 1933 ble fysisk antropologi til «Rassenkunde».

DEN PERSONEN som fremfor noen andre personifiserer denne utviklingen var Hans Günther. Günther var ikke i utgangpunktet vitenskapsmann, men i 1922 skrev han den populærvitenskapelige boka «Rassenkunde des deutschen Volkes». Allerede før 1930 hadde denne boka blitt trykket i sitt tiende opplag, og Günther var offentlig kjent som en ekspert på rasespørsmål. Til tross for sin manglende formelle fagkompetanse, så greide han å bli akseptert som en sentral deltager i det vitenskapelige ordskiftet på 1920-tallet.Günther som var gift med en norsk kvinne, oppholdt seg ofte i Norge og skaffet seg tidlig på 1920-tallet god kontakt med både Bryn og Schreiner. I løpet av 1920-tallet utviklet Bryn og Günther et nært vennskap. Günthers kontakt med ekteparet Schreiner ble derimot kortvarig. Det er dessuten mye som tyder på at Schreiner tidlig på 1930-tallet bidro til å forhindre at en av Günthers bestsellere innen sjangeren Rassenkunde ble utgitt i norsk oversettelse. Günther var da en omstridt person fordi lokale nazipolitikere i 1931 hadde bidratt til å få ham inn i et antropologiprofessorat ved universitetet i Jena. Etter dette meldte han seg inn i NSDAP og ble senere en sentral raseideolog i det tredje rike.

POLARISERINGEN av de internasjonale fagdebattene ble intensivert etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Mens tyske antropologer påtok seg sentrale roller i utviklingen av regimets rasepolitikk, så ble det i andre land igangsatt mer og mindre vellykkede kampanjer for å få vitenskapsmenn til å ta avstand fra denne rasepolitikken. Dette var, på sikt, med på å bidra til framveksten av et konsekvent antirasistisk ståsted innenfor vitenskapen. Framtredende britiske og amerikanske genetikere og antropologer begynte å stille spørsmålstegn ved selve grunnideen om et rasehierarki. Også i Norge fikk vi nedslag av en slik konsekvent antirasistisk argumentasjon blant annet i form av medisineren og Mot Dagisten Karl Evangs bok «Rasepolitikk og reaksjon» fra 1934.Når det i debatten om Heyerdahl har blitt hevdet at «alle» var rasister i 1938, så stemmer ikke dette. Enkelte velformulerte deltagere i det offentlige ordskiftet i vestlige land stod for en konsekvent «moderne» antirasisme. Et slikt konsekvent oppgjør med samtidas allment utbredte rasistiske mentalitet var allikevel radikal og lite utbredt. Den mannen Heyerdahl besøkte i 1938 stod imidlertid for noe langt mer enn en generelt utbredt rasistisk mentalitet. Günther var en lederskikkelse innenfor en raseideologi som gjorde ideen om rasers ulike verdi til selve den grunnleggende byggesteinen i en verdensanskuelse. Denne typen ideer hadde også tilhengere blant vitenskapsmenn utenfor Tyskland, men de var sterkt omstridt. I 1938 var slik rasedeterministisk tenkning under skarp, offensiv og vedvarende kritikk fra noen av samtidas mest profilerte fysiske antropologer, kulturforskere, psykologer og genetikere.