Heyerdahls tårn

Det er fåfengt av Jens P. Heyerdahl d.y. å dytte personer som Erling Norvik, Kaci Kullmann Five og Kåre Willoch foran seg i innholdsløs propaganda.

TIDLIGERE konserndirektør Jens P. Heyerdahl d.y. steg nylig ned fra sitt tårn, hvor han som oftest sitter uten å ville uttale seg eller debattere. Til tross for at han kom med feilaktige påstander og la til grunn en pessimisme jeg ikke deler, synes jeg det er aktverdig at han steg ned for å debattere på nivå med oss andre dødelige. Heyerdahl d.y. steg imidlertid så fort opp i sitt tårn igjen, at jeg ikke har fått anledning til møte ham for et offentlig ordskifte. Det er tydelig at han lever etter sitt eget motto, «at vara», men ikke «synas». La meg derfor avlegge hans kommentarer en liten visitt her. Heyerdahl d.y. kritiserer Regjeringens skattepolitikk for å ha krenket evneprinsippet - hvilket innebærer at den som har størst evne, betaler mest i skatt. Da har han misforstått kapitalt skattereformen som jeg har fremlagt, og som Stortinget har gitt grønt lys for iverksettelsen av. Skattereformen innebærer større rettferdighet i beskatningen. I dag er den største utfordringen - med hensyn til rettferdig, likebehandling og hele skattesystemets legitimitet - at det er stor forskjell på om sist tjente krone blir beskattet som kapitalinntekt (28 prosent) eller lønnsinntekt (inntil 65 prosent). Det innebærer én lønnsats for læreren og en annen, og lavere, sats for konsulenten og andre som kan tilpasse seg. Vi retter opp denne urettferdigheten ved å la sist tjente krone beskattes likt. Det skjer ved at vi innfører en utbytteskatt på de pengene som tas ut til privat forbruk. Samtidig reduserer vi toppskatten på lønnsinntekt, slik at vi kan fjerne den kompliserte og forhatte delingsmodellen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG MENER at det er riktig med et skattesystem hvor de som tjener mest, betaler forholdsmessig mest i skatt. Heyerdahl hevder, uten belegg, at de rikeste vil ha en skatteprosent på under ti prosent. Det er feil. I dag betaler en med gjennomsnittlig inntekt vel 25 prosent av sin inntekt i skatt. De som tjener mest betaler en langt høyere andel av sin inntekt til felleskassen. Når skattereformen er gjennomført, vil begge betale mindre i skatt. Men de rike betaler fortsatt relativt mest. Med andre ord: Vi vil fortsatt ha et svært progressivt skattesystem - men alle inntektsgrupper skal betale mindre i skatt. Det gjør vi for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe.

Jeg mener det er viktig å gjennomføre skattelettelser de neste årene for å sikre fremtidens velferd. Det er en myte å tro at en krone i lavere skatt er en tapt krone. Jeg mener vi må ha et skattesystem som i større grad stimulerer til arbeid og investering i arbeidsplasser. Den særnorske formuesskatten er en klamp om foten for mange bedrifter, rundt omkring i hele landet. Det blir ikke flere arbeidsplasser eller mer velferd av at arbeidsplassene forsvinner til andre land uten formuesskatt.

HEYERDAHL D.Y. har beskyldt meg for å være vulgærkapitalist. Den typen vulgær propaganda biter ikke på meg - jeg vet godt hvor jeg står plassert midt i Høyres liberale og konservative tradisjon. Jeg tror på en sterk offentlig sektor, som kan levere gode tjenester til sine borgere, ikke minst til de som trenger vår felles hjelp aller mest. Og jeg tror på markedet, som en god mekanisme for god utnyttelse av våre ressurser gjennom privat eiendomsrett og spredning av makt. Markedet kan ikke operere uten det offentlige, like lite som det offentlige kan fungere godt uten bruk av sunne markedsprinsipper. Denne balansegangen mellom offentlig og privat er det som har kjennetegnet Høyres politikk gjennom alle år - og jeg tror det er fåfengt å dytte personer som Erling Norvik, Kaci Kullmann Five og Kåre Willoch foran seg i en innholdsløs propaganda. Men jeg skal leve godt med den avsatte konserndirektørens personkarakteristikker så lenge jeg kan vise til gode resultater av den politikken vi fører. Etter at Høyre igjen kom i regjering for snart fire år siden, har vi klart å snu pessimisme til optimisme. Vi overtok i en tid da ledigheten økte, renten var skyhøy, kronen styrket seg og næringslivet truet med utflagging. Vår oppskrift har vært å føre en moderat og ansvarlig finanspolitikk som har bidratt til å få ned renten for dermed å kunne få kronekursen på et nivå som bedriftene kunne leve med. Det har aldri vært flere i jobb enn under denne regjering. Og nå melder bedriftene om økt optimisme - truslene om utflagging har forstummet, det investeres igjen i arbeidsplasser i Norge. I fjor ble det etablert flere nye bedrifter enn tidligere her i landet.

LA MEG TA som eksempel en ikke uvanlig husholdning i Norge, bestående av en industriarbeider og en sykepleier. Som så mange andre, har de kjøpt egen bolig og har et lån på en million kroner. Hvis vi regner inn skattelettelser (blant annet betaler ikke industriarbeideren lenger toppskatt av overtid), reallønnsøkning og reduserte renteutgifter, vil denne familien ha bedret sin økonomi med rundt 100.000 kroner. Jeg gir ikke dette eksemplet fordi jeg tror penger er lykke i seg selv - men fordi jeg vet hvor viktig den enkeltes privatøkonomi er for å kunne skape trygghet for seg selv og sine nærmeste. Uten trygghet for hus, hjem og jobb hjelper det lite med festtaler om offentlig velferd. Velferden kommer både gjennom den tryggheten vi skaper i vår hverdag og den hjelp vi får gjennom offentlige fellesløsninger.

LA MEG TIL slutt advare mot Heyerdahls tanker om å gamble med fremtidens pensjoner. Han mener vi skulle plassert mer av vår felles formue med en større risiko, gjennom innenlandske plasseringer. Det tror jeg er en dårlig strategi. Ingen seriøse - verken privatpersoner eller pensjonsforvaltere i privat sektor - vil finne på å legge alle eggene i en kurv og plassere midlene med høy risiko. Gjennom Folketrygdfondet, direkte statlig eierskap og en rekke andre ordninger er allerede staten tungt inne i norsk næringsliv. Som politiker i dag, føler jeg et ansvar for at vi overlater vårt land i bedre stand til de som kommer etter oss. Vi vet at pensjonsforpliktelsene i fremtiden blir store. For at de skulle kunne innfris, må det gjennomføres reformer og legges penger til side i dag. Jeg vil ikke plassere de pengene slik at det ikke finnes penger igjen til de som kommer etter. Heyerdahl d.y. gir ellers inntrykk av å være en forsiktig person, med sunne prinsipper om moderasjon og forvaltningsansvar som rettesnorer i sin livsfilosofi. Jeg vil oppfordre ham til å bruke det samme bondevettet i forvaltningen av vår felles formue.

Jeg deler ellers få av Heyerdahl d.y. sine tanker og analyser. Jeg synes hans påstander er grunnløse og jeg tror han har misforstått viktige deler av den politikken jeg står for. Jeg er imidlertid glad for hans engasjement. Jeg tror samfunnsdebatt er viktig for å finne frem til de løsningene som morgendagens utfordringer krever. Derfor håper jeg Jens P. Heyerdahl d.y. snart stiger ned igjen fra sitt tårn, slik at vi kan debattere disse viktige temaene.