DÅRLIGE PÅ SAMHANDLING: Forsvaret og Politiet kommer til kort når situasjonen krever kreativitet, improvisasjon og uvante ledelsesformer, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser kaia på Utøya to år etter terrorangrepet. 
<span style="background-color: initial;">&nbsp;Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix</span>
DÅRLIGE PÅ SAMHANDLING: Forsvaret og Politiet kommer til kort når situasjonen krever kreativitet, improvisasjon og uvante ledelsesformer, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser kaia på Utøya to år etter terrorangrepet.   Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Beredskap

Hierarki til besvær

Er hierarki, rang og karriere viktigere for Forsvaret og Politiet enn samhandling i praksis?

Meninger

22. juli-kommisjonen og ny forskning viser at beredskapsmiljøene har for lite trening i å samhandle.

Forsvaret og Politiet er flinke når de skal gjøre det de har trent på. Men, de kommer til kort når situasjonen krever kreativitet, improvisasjon og uvante ledelsesformer. Utfordres også rangordninger og eldgamle profesjonskulturer, stopper det hele opp. Vi stiller spørsmålet: Er hierarkiene til besvær for samhandling?

Forsvaret og Politiet har klokkertro på seleksjon og måling av personlighetstrekk ved ansettelser. Imidlertid kan ikke slike tester måle alt, og flere av testene er gamle – utviklet like etter andre verdenskrig.

Faren er også at «like søker like», noe som befester og begrenser mangfoldet, både i tenkemåter og kompetansesyn. Det kan bidra til en form for «organisasjons-narsissisme». Med det menes en inngrodd og selvgod profesjonskultur. Det som ikke passer inn i den etablerte kulturen, oppfattes som annenrangs og noe som organisasjonen ikke trenger å ta hensyn til. Det hindrer nytenkning og skaper utfordringer i møte med andre under samhandling.

Derimot trengs et bredt og mangfoldig kompetansesyn. Hvis trening og øvelser blir rituelle, med vekt på det som allerede mestres, skapes ikke kompetansen som trengs. I stedet forsterkes en læringskultur preget av tilpasning til system og rangordning, framfor egenart og mangfold.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ny forskningsstudie viser at både erfarne offiserer og kadetter ved Hærens krigsskole mente at lederskap var den viktigste karakterstyrken i militær sammenheng. Kreativitet kom på sisteplass, og improvisasjon nevnes knapt i utdanningens studiehåndbok.

Individuelle egenskaper er ikke nok. Samhandling og kompetanseutveksling, både i beredskapsetatene og mellom sektorene, er nødvendig for å håndtere uforutsette hendelser. Forsvarsdepartementet har tatt tak i dette, og lanserte stortingsmeldingen «Kompetanse for en ny tid» (2013). Den framhever mangfold, fleksibilitet og samhandling mellom sektorene, og gir føringer om at forsvarssektoren skal bli en moderne kompetanseorganisasjon.

Men, når narsissistiske og hierarkibesatte organisasjoner utfordres av det moderne og sivile samfunn med nye kompetanseområder og krav fra myndighetene, bygges det gjerne opp indre forsvarsmurer. Slike systemer har to funksjoner: 1) Å sikre at hierarkiene og rangordningene fortsatt blir gjeldende og 2) gi inntrykk av at organisasjonen framstår som moderne og framtidsrettet. Da spares det ikke på kroner og kreative påfunn for å få det til.

Et eksempel kan være det nye gradssystemet i Forsvaret, hvor det med bakgrunn i Kompetansemeldingen ble utviklet et nytt rangordningssystem, i tillegg til de 30 gamle offiserstitlene. Det nye heter Other ranks, og blir kalt for spesialistkorpset. Hierarkiet består av nærmere 40 nye offisielle gradstitler med tilhørende skreddersydde distinksjoner og designede merker.

Det er snakk om gradsbetegnelser som neppe lar seg forstå for samhandlende etater, knapt nok internt. La oss nevne grader som «Flotiljemestere», «Sjefsmestere» og «Ledende visekonstabler», alt for å opprettholde og forsterke et allerede gjennomsyret uniformert hierarki.

Det blir da nær 70 hierarkiske rangordninger å forholde seg til. Forsvaret har således nok med å organisere seg selv og eget hierarkisystem. Storsamfunnet, helsesektoren og skolen inkludert, kan være glade for at de ikke har sett regnestykket. Kjerneproblemet er likevel at dette ikke bare skaper interne uklarheter i rangordning, ansvar og myndighet, men hierarkisystemene skaper også forvirring ved samhandling med andre etater og sektorer.

I Politiet er hierarki og rangordning også satt i system, men trolig ikke så omfattende som i Forsvaret. Imidlertid har de et svulmende direktorat. Når to slike hierarkibesatte etater og sektorer skal samhandle, oppstår ledelsesdilemmaet: Hvordan skal vi forholde oss til oss selv og andre når krisen inntreffer?

Det er mulig å lage teoretiske samhandlingstablåer under forutsigbare betingelser på kontoret. Men i praksis, og under situasjonens hete, oppstår utfordringene. Og, dersom andre etater med lite erfaring med slike innbitte rangordningssystemer også skal inkluderes i samhandlingen, vil kaoset forsterkes.

Konsekvensen er svekket handlingsevne både ved forebygging, planlegging og konkret mestring av beredskap og hendelser. Selv den beste vilje til samhandling kommer til kort i møte med hierarkiet.

Hierarkiet kan ha sine fordeler, dersom det forvaltes riktig. Ikke desto mindre tror vi at utfordringene med samhandling som beredskapsetatene sliter med i dag i bunn og grunn skyldes organisasjonsnarsissisme og hierarkibesettelse. Makt og mistillit er drivende krefter, framfor gjensidighet og åpenhet. De er ikke konstruert for å samhandle med andre, knapt nok med seg selv (intern eller horisontal samhandling). Det sperrer for læring, både fra øvelser, hendelser og ikke minst av hverandre.

Eksempelvis vil det være behov for å øve på å utføre oppgaver under ulike typer ledelses- og organisasjonsformer. De militære og Politiet må trene på å jobbe under andre ledere enn sine egne, og fungere under fleksible og flate organisasjons- og ledelsesformer. Det er altså behov for en gigantisk kulturell, pedagogisk og holdningsmessig snuoperasjon i disse etatene.

Utfordringene har bakgrunn i at samhandling og læring under risiko er noe annet enn samhandling i kontorlandskap. En helt ny forskningsstudie, bestående av forskere fra en rekke universiteter og høgskoler i Norge, har undersøkt disse problemene – som ikke bare finnes i Forsvaret og Politiet.

Det er snakk om grunnforskning på «Samhandling under risiko». Her dykkes det ned i både pedagogikkvitenskapelige og kulturelle spørsmål. Håpet er å finne løsninger som kan hjelpe hierarkiene og profesjonskulturene ut av hengemyra.