PROTEST: Iranske kvinner har funnet innovative måter å protestere mot det strenge presteregimets «moralpoliti».   Foto: Atta Kenare / AFP
PROTEST: Iranske kvinner har funnet innovative måter å protestere mot det strenge presteregimets «moralpoliti». Foto: Atta Kenare / AFPVis mer

Hijab, galgen og revolusjon

Iranske kvinners myke protest

Meninger

I mars 1989 spaserte en av forfatterne av dette essayet rundt Oxford med den polske forfatteren og journalisten Ryszard Kapuscinski, og kranglet om hvor lenge Sovjetunionen vil vare.

Kapuscinski - verdens beste ekspert på revolusjoner - insisterte på at Sovietismens dager var talte. En ny revolusjon vil dominere det 21. århundre: en «verdighetsrevolusjon.»

Denne revolusjonen vil være mindre motivert av økonomiske kriser, og mer av folks økende tilgang til informasjon og mulighet til å sammenligne sine liv med en verden hvor frihet og menneskelig selvbestemmelse - kombinert med velferd og trygghet - er tatt for gitt.

Kapuscinski hevdet, starter man en verdighetsrevolusjon. Som de fleste tidligere revolusjoner, vil den nye verdighetsoppstanden bli ledet av en utdannet middelklasse. Det vil være fremgang og regressjon.

Verdighetsrevolusjon vil bli undertrykt av stadig nye diktatorer og krigsherrer - men den vil våkne til liv igjen og igjen.

Kapuscinski var, som vanlig, en mester i politisk klarsyn. Bare noen få måneder etter hans spådom, i juni1989 var polakkene de første østeuropeiske vasaller av det sovjetiske imperiet som vant verdighetsrevolusjon og fikk sin demokratiske regjering.

I november 1989 var Berlin-muren borte. Siden den gang har verdighetsrevolusjon økt i styrke. Begrepet "fløyelrevolusjonen" som var skapt for å beskrive den fredelige regimeskifte i Øst-Sentral-Europa ble en ny mantra. Tjue år senere, sommeren 2009, iscenesatt den islamske republikken Iran en show-rettsak av politiske ledere og tenkere som ble anklaget for hissing opp under en enheleb-e makhma - eller «fløyelrevolusjonen».

Den ikke-voldelige bevegelsen som flagger ideen om de maktesløses mak er blitt et like erkjennelig aspekt ved modernitet som glimt av stamme-bestialiteter. I 2011 valgte TIME «The Protester» som sin «Person of the Year.» I høsten 2014, kan vi se ansiktet til verdighetsrevolusjon til og med i slike utenkelige steder som Hong Kong i Kina.

I dette essayet vil vi oppdatere leseren på de nyeste strategier for motstand i den pågående verdighetsrevolusjon i Iran: et land som ikke har fått mye oppmerksomhet i de monotematiske medieoppslag. En av mest interessante bevegelser dreier seg om «anti-hijab-kampanjer».

I Iran må kvinner følge strikte kleskodeks, også kalt hijab-lover. Kvinner som bryter disse lovene risikerer å få straff i form av bøter, piskeslag eller fengsel.

Det finnes hijab-politi som patruljerer gatene. Hijab er også noe som diskuteres i det nasjonale sikkerhetsrådet i Iran. Det handler om langt mer enn moral eller religion.

Det handler om rettighet til å bestemme over menneskene, og få folket til å føle seg så maktesløse slik at de ikke tenker på forandring. Derfor er det å bryte hijab-lover en måte å utfordre regimets autoritet på. Kvinner som våger å vise håret sitt utgjør en trussel mot regimets eksistens.

I de siste år har verden blitt overrasket av en sensasjonell facebook-kampanje initiert av den iranske eksil-journalisten Masih Alinejad.

Hennes side heter «My stealthy freedom». Hverdag sender iranske kvinner bilder av seg på offentlige steder uten hodeplagg og poster det på siden. De skriver om sine opplevelser. Og de viser sitt anti-totalitære hår! I løpet av den første måneden etter start av facebooksiden fikk den over 500 000 tilhengere.

Masih Alinejad - som besøker Norge 4-5 november for å delta på konferansen «The power of powerless today» - mener at selv «en stille demonstrasjon av at kvinner bestemmer over sitt hodeplagg på en facebookside kan være med på å gi dem følelse av makt.»

Men hvordan reagerer myndighetene på denne kampanjen? «De vet hva en slik kampanje innebærer» sier Masih. «De må bruke enda mere brutale metoder for å holde ved makten. Dødsstraff er kanskje regimets mest effektive måte å spre frykt og maktesløshet i samfunnet. Men det gjør det motsatte».

Iran har lenge vært sammen med Kina på verdenstoppen når det gjelder bruken av dødsstraff. Men siden presidentvalget i 2013, hvor den kontroversielle Mahmoud Ahmadinejad ble erstattet med den relativt mer moderate Hassan Rouhani, har antall henrettelser økt dramatisk. I følge rapporter fra organisasjonen Iran Human Rights (IHR) har mer enn 1000 mennesker blitt henrettet siden valget i juni 2013.

I gjennomsnitt blir 2 personer henrettet hver dag. Regimet demonstrerer sin makt ved å ta liv. Men på grunn av internasjonale reaksjoner på Irans henrettelser, har myndighetene i det siste året prøvd å dele ansvaret for henrettelsene med vanlige sivile.

En større andel av de som blir henrettet er tiltalt for drap og dømt med qesas som betyr gjengjeldelse. I følge loven er det familien til drapsofferet som bestemmer om den drapstiltalte skal henrettes eller ikke.

I blant deltar familien i selve henrettelsen. I løpet av få øyeblikk forvandler «loven» voldsofre til drapsmenn.

Men, som i hijabkampanjes tilfelle, ser vi en ny utvikling i den iranske «verdihetsrevolusjon.»

Det har oppstått en bevegelse som oppmuntrer familiene til drapsofre til å velge tilgivelse fremfor dødsstraff. Kampanjen drives av ungdom - og flere religiøse lærde og personer med nær familiær tilknytning til sentrale skikkelser, har sluttet seg til denne bevegelsen.

Ifølge IHR har siden begynnelsen av 2014 over 140 drapsdømte vært tilgitt i Iran. Regimet er hjelpeløst: tilgivelse er ikke i strid med Sharia.

Koranen oppmuntrer faktisk til tilgivelse i slike saker. Tilgivelsesbevegelsen er kanskje den sterkeste bevegelsen som fremmer menneskeverdet.

En verdi som er i stikk strid med målet til totalitære regimer. I et samfunn hvor menneskeverdet blir ivaretatt, føler ikke enkeltmennesker seg maktesløse.

Bevegelser som hijab-kampanje myndigjør kvinner og øker deres selv-respekt.

Tilgivelsesbevegelsen redder folk fra galgen. Begge motstandsstrategier gir de maktesløse makt og bidrar til verdighetsrevolusjonen som lever videre i verden inntil kampen om det frie mennesket er vunnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook