LITEN GRUPPE: Ved å forby hijab ville jeg bidra til ekskludering og marginalisering av en liten gruppe elever som i utgangspunktet er sårbare, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
LITEN GRUPPE: Ved å forby hijab ville jeg bidra til ekskludering og marginalisering av en liten gruppe elever som i utgangspunktet er sårbare, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Inkludering:

Hijab mot kulda

Vi må fokusere mindre på hijaben og mer på andre viktige forhold for unges oppvekst og følelse av tilhørighet.

Meninger

Noen dager blåser det kaldt gjennom skolegården. Da hender det at jeg tar det store ullskjerfet mitt over hodet, krysser det under haka og knyter det i nakken.

– Se, Hege har hijab, sier noen av barna og ler.

– Hijab er godt mot kulda, sier jeg.

Så ringer det, vi går inn og barna tar av seg boblebukser, jakker og luer. Noen av barna har hijab. Bør de få lov til det? Ja, det synes jeg de skal få lov til. Jeg ville aldri si til en av elevene mine at hun ikke kan få ha på seg hijab. Det betyr ikke at jeg er sikker på min beslutning.

Lover og læreplaner understreker at skolen skal arbeide for inkludering. Inkludering betyr ikke å behandle alle likt. Det betyr å behandle alle på en likeverdig måte, hvilket av og til betyr å forskjellsbehandle.

Min jobb er å få alle barna i klassen til å føle seg som likeverdige og inkluderte medlemmer av fellesskapet. Det gjelder han som ennå ikke klarer 7-gangen, hun som er kretsmester i håndball, han som ikke har ski og hun som har hijab. Hver og en av dem er like viktige brikker i puslespillet som utgjør vår klasse.

De skal lære av hverandre, berike og hjelpe hverandre. Vi har ingen å unnvære. Ved å forby hijab ville jeg bidra til ekskludering og marginalisering av en liten gruppe elever som i utgangspunktet er sårbare.

Betyr det at jeg synes hijab på barn er ok? Nei, like lite som jeg synes barn skal bruke BH, korte magetopper eller stiletthæler. Men er hijab et stort problem i skolen, og har jeg rett til å mene noe om det?

For å ta det første først. Omtrent fire prosent av befolkningen i landet er muslimer, altså utgjør muslimske jenter og kvinner to prosent av alle oss i Norge. Jeg kjenner ikke så mange muslimer. Blant dem jeg kjenner er det også helt vanlig å ikke bruke hijab.

Muslimene jeg kjenner representerer dessuten et langt større mangfold enn alle nordmennene jeg kjenner. Vi hevder jo selv at vi er en nokså homogen gruppe. At når vi snakker om norsk kultur, vet alle hva vi refererer til. At dette ikke stemmer vet alle Oslo-jenter med ei svigermor fra Sogndal. Det finnes mange varianter av «norsk kultur».

Så hvor mange hijabkledde jenter dreier det seg om? Det er en ganske liten gruppe kvinner og jenter, og de får uforholdsmessig mye tyn. Hijab er ikke et problem på skolen, i den forstand at den hindrer læring. Utallige hijabkledde jenter leser, skriver, regner, spiller basket, løper og slår hjul.

Mye kan sies om mobbing og utestengelse, men etter mange år som lærer på flerkulturelle skoler, har jeg svært sjelden opplevd at noen er blitt ertet for hijaben sin.

Men kanskje plagget står i veien for og forkludrer det vi egentlig ønsker å problematisere? Da er vi ved mitt andre anliggende. Vi hevder at hijaben krenker og diskriminerer kvinner. De må dekke seg til, skjule seg for menns blikk og vise gudfryktighet. Dette er delvis riktig og ikke uproblematisk.

Likevel er vi vel neppe helt ærlige når vi er harme på vegne av Aisha eller Nimo. Er det ikke også slik at hijaben symboliserer noe truende for oss? Vi er redde for at vår tilværelse skal forandre seg eller gå i oppløsning, at våre normer og vår frihet skal stå på spill. Hijaben får oss til å gå i skyttergravene og tenke «vi» og «de andre».

Nå har mange unge muslimske kvinner tatt ordet selv i denne debatten. De vil muligens arrestere meg for i det hele tatt å omtale dem som en sårbar gruppe. Ikke alle, men noen av dem bærer stolt sin hijab. Det kan se ut som om de har gjort dette stridens plagg til sitt eget, på samme måte som andre marginaliserte grupper har tatt belastede symboler eller språk og gjenerobret dem.

Pakistanere har tatt retten til å bruke det tidligere skjellsordet «pakkis» og ord som «homo» er omfavnet av gruppen ordet egentlig ble brukt nedsettende om. Kvinnekampen, særlig den unge muslimske jenter fører, er viktig. De har vist at de kan snakke for seg selv. Dette er de nye norske damene, jeg heier på dem, uansett hva de selv måtte velge å ha på seg.

De samme unge muslimene vil kunne spørre hvilken rett jeg har til å mene noe som helst i denne sammenhengen. Jeg, en velstående hvit kvinne som i et postkolonialt perspektiv er bærer av den dominerende majoritetens normsettende holdninger.

Jeg, som jobber innenfor et skolesystem som i stadig større grad kategoriserer og diagnostiserer elever. Jeg, som hører til en yrkesgruppe som kaller barn for kulturelt svake, kulturelt fattige og som jevnlig måler dem til å ligge over eller under såkalte kritiske grenser.

Jeg er med andre ord en person som har lite cred i den gruppen jeg så friskt uttaler meg om.

Når jeg likevel våger meg frampå, er det for å si at jeg ikke har noe sikkert svar om hijab. Derimot tror jeg det er sunt at søkelyset settes på hvem vi er, som nordmenn og som norske muslimer.

Trenger vi å definere «det norske» på nytt? Det ville sannsynligvis være samfunnsøkonomisk og kulturelt lønnsomt hvis vi kunne se på ulikhet som en berikelse og ikke en ulempe. Det ville være nyttig hvis vi kunne orke at dette er en prosess der svaret ikke er endelig.

På samme måte som mange unge muslimer må tåle å bevege seg mellom ulike verdener, synes jeg vi andre må tåle at det er usikkerhet i disse spørsmålene. Ved å unngå sementerende utsagn kan vi holde en fordomsfri og demokratisk samtale gående.

Jeg vil utfordre til å fokusere mindre på hijaben og mer på andre viktige forhold som har betydning for unges oppvekst og følelse av tilhørighet.

Skråsikkerhet og moralisering fører sjelden fram. I verste fall kan det føre til ytterligere tilbaketrekking og oppslutning om konservative skikker.

Hijaben kan komme til å være god mot kulda, ikke minst den kulda som finnes i overført betydning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook