Hijab og det frie valg

HIJAB: Titusener av nordmenn har underskrevet et opprop om å si nei til tillatelse av hijab i politiet. Over 180.000 har svart at de ikke ønsker politihijab i en nettavstemning på start.no; nitti prosent av de som har svart. Men hvilken praktisk konsekvens vil det få for disse menneskene om hijab blir tillatt i politiet? Jeg har problemer med å finne noe som helst.

Det ligger derimot ofte stor glede i å bestemme over andres liv. Det øker gjerne selvbildet å få styre andre menneskers individuelle valg, valg som ikke skader noen andre. Når man klarer å tvinge andre til å bli som en selv, får man bekreftet sin egen identitet som bedre enn andres. Vi ser det nå i hijabsaken, vi så det i motstanden mot felles ekteskapslov, vi så det i noe av den mer moralistiske fordømmelsen av prostituerte

Det er riktig at hijab blir påtvunget mange kvinner, at det religiøse og sosiale presset er så stort at de ikke tør å gå uten. Dette er en uting, men likevel bare noe som kan bekjempes med å opplyse disse kvinnene om retten til å gjøre egne frie valg, samt straffe de som direkte truer kvinner til å dekke seg til. Svært mange bruker derimot sitt eget frie valg til å gå med hijab. Mange velger dette, selv om verken familie eller venner gjør det. For dem er hijaben en viktig del av deres religion, deres identitet. Det er deres valg. Og ikke noe som truer verken deg eller meg. Det er samtidig klare paralleller til jødiske menns kippa (som vil passe fint under uniformsluen) og sikhmenns turban. En debatt om politihijab burde derfor samtidig inkludere nettopp disse symbolene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan også se til andre grunnleggende spørsmål i forhold til den personlige identitet som kan komme opp, for eksempel om mannlige transvestitter som er politi ønsker å gå i kvinneuniform. At dette ville virke støtende på noen, spesielt religiøst konservative mennesker, er åpenbart. Men at noen tar anstøt av dette, er ikke noe som helst argument for å forby disse politimennene å få uttrykke sin kjønnsidentitet. Like lite som andre menneskers tro er et argument for å forbi muslimske politikvinner å gå med hijab.

En debatt om hijab i politi burde i stedet gå på praktiske konsekvenser. Er det noe i selve tjenesten som gjør det umulig å være politi i hijab? Vil det fysisk umuliggjøre noe av jobben som politi? Det er slike saklige argumenter som burde ha ligget til grunn for debatten. Og disse alene.

Noen muslimske kvinner som allerede er i politiet reagerer også negativt på forslaget om egen politihijab, og spør om det neste vil bli at konservative muslimske politikvinner skal få nekte å håndhilse på menn, å være fysisk når de arresterer menn eller å patruljere sammen med mannlige kollegaer. Men dette representerer i utgangspunktet en helt annen problemstilling, for slike krav innebærer en sterk begrensning av tjenesteevnen. I motsetning til hijab, umuliggjør slike krav at man kan gjøre jobben som politi. Så hvorfor skal man ikke tillate hijab i politiet? Hvordan skal man kommunisere det frie valg, når man nekter andre å ta frie valg? Hva sitter man igjen med da?