Hijab på ski

Etter at verdensmesterskapet på ski er avsluttet og Norge har slått seg til tåls med at det fremdeles er ganske typisk norsk å være god, har debatten om hijab i politiet nådd nye høyder. Hijabdebatten aktualiserer godt kamuflert sprengstoff knyttet til sentrale utfordringer Norge står overfor i håndtering av det flerkulturelle samfunn. Bruk av hijab signaliserer en forskjell fra majoritetsbefolkningen, i forhold til religion og kvinnesyn og et brennbart politisk tema i debatten er forhandlinger om hvilke menn og kvinner Norge vil ha.

Den norske velferdsstaten konstituerer menn og kvinner som ulike personer og har ulike forventninger til hvordan de skal leve sine liv. Forestillinger om den normaltypiske norske mann og kvinne reproduseres imidlertid ikke bare gjennom tekst og tale, men gjennom «levende modeller» av menn og kvinner. Slike modeller representerer trege kulturelle felt, nettopp fordi de kan oppfattes som naturlige. Det er her koblingen mellom ski og hijab er nyttig. Norsk skiidrett har hatt en sentral verdi som moralsk foregangsarena i norsk historie og skisporet er også et velegnet sted å se frykten for det fremmede fra.

Justisminister Knut Storberget har måttet tåle mye kritikk i håndtering av hijabsaken og måtte avbryte sin vinterferie på fjellet for å forberede retrett i hijab vedtaket. I et intervju i VG (20.02.2009) forteller Storberget hvordan det å dra til fjells er en måte å koble av på. Han har en familie som er glad i å gå på ski og som han sier, «det er utrolig hvilken avstand man får til ting når man kommer seg litt ut i fjellheimen». Hijab hører ikke hjemme verken på ski eller i fjellheimen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hjelper ikke om hijab for mange er et symbol på renhet. På fjellet er det tilsynelatende fritt for «religiøse symboler», bare masse hvit snø og glade nordmenn som er født med ski på beina. Uttalelsen reflekterer en typisk norsk verdi; nærhet til natur, ski og snø. Det var sannsynligvis ikke bare Storberget som bedrev skiløping i fjellet i uke åtte og som nettopp derfor måtte skynde seg til en avklaring i hijabsaken fordi vinterferien og skiene ventet.

Sosialantropologisk forskning på det typisk norske, viser at nordmenns spesielle tilknytning til naturen påvirker vår måte å omgås mennesker på. Naturen er et slags «egentlig hjem», den er taus og ekte. Nordmenn er skeptiske til ordene, sier antropologen Anh Nga Longva; ordene er en kilde til forvirring, uenighet og falskhet. Kanskje er politikernes håndtering av hijabsaken et uttrykk for manglende evne til å kommunisere de komplekse utfordringene saken reiser.

Nordmenn har ikke bare tillit til politi uten hijab og i uniform, vi har også tillit til folk i skidress – som for eksempel Kongen, Dronningen eller Statsministeren. Skidressen er en type uniformering som har blitt mer og mer strømlinjeformet med åra, og det er liten fare for å snuble borti stor grad av annerledeshet i skisporet, for eksempel i Nordmarka i Oslo.

Mange steder i verden symboliserer hvithet godhet og er det motsatte av svart. I Norge har vi ikke bare mange kvinner og menn med lyst hår og hud, vi er også tidvis omgitt av hvit snø. I boka «Flerfarget Idrett» trekkes langrenn fram som en typisk hvit, norsk idrett. Den er fri for doping og det er heller ingen ikke-etnisk norske som hevder seg. En farget norsk friidrettsutøver sier at han ville få sjokk om en svart nordmann vant femmila i Kollen.

Den samme utøver sier han valgte å ikke begynne med langrenn som liten fordi han aldri hadde sett noen svarte langrennsløpere i Marka; det var ingen levende svarte modeller i skisporet. En sportsjournalist hevder i samme bok at Nordmarka er en siste skanse i forhold til integrering, og den dagen vi får et større fargespekter i Marka, er integreringen kommet mye lengre.

Mens folk i byen ikke hilser på hverandre sånn uten videre, blir dette forandret dess lengre inn i Marka man kommer. Da jeg som lita gikk med faren min i fjellet, lurte jeg på om han virkelig kjente alle menneskene som hilste på oss. «Nei da, men på fjellet hilser alle på hverandre», sa han bare. Sånn var det. Skiløping er på forunderlig vis en form for sosialitet som øker med høydemeter over havet, tilbakelagt kilometer og ditto slit og svette. Og når man kommer langt nok inn i Marka eller opp på fjellet, er det bare vikinger igjen.

Å gå på ski i Nordmarka innebærer en form for kulturell kompetanse som må oppøves og læres tidlig. Min sønn på tre år er en ivrig skiløper og får ofte høre at «Ja, han må da være født med ski på beina». Gjennom skigåing i barnehage og hjemme, sosialiseres han og mange andre norske barn i skisporet og bidrar til å reprodusere det norske idealet «ut på tur, aldri sur». I Oslo, som de fleste andre steder i Norge, har både skoler, universitet, høyskoler, forskningsråd og departement egne skidager for elever og ansatte, slik at folk ikke skal glemme hvor de stammer fra.

Med «mytiske» forfedre som Sondre Norheim og Trysil-Knut, har ikke bare ikke-etniske nordmenn, men også norske kvinner hatt problemer med å passe inn i skidressen. Rune Slagstad skriver i boka «(Sporten)» at det var med en viss engstelse at kvinner stadig vant større terreng mot slutten av 1800-tallet. Kunne skiløping for unge damer gjøre dem mer umoralske og mandige? Laurentius Urdahl skrev på slutten av 1890-tallet: «Bort med Korsettet! – benytter man dette ’Opstivelsesmiddel’ da har man ingen Nytte af hele Skiløbningen».

Tross motstand fra de norske representantene i FIS, kom kvinnene til prøve-OL i Kollen i 1951 og i OL året etter. Samtidig sto det i Aftenposten i 1952: «Ti kilometer langrenn for damer skaper ingen skjønnhet. Det er ikke pent å se på når de vakler i land, og det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner». Den norske kvinnerevolusjonen i langrenn kom på 1980-tallet, hvor kvinnene i 1982 tok tre gull og ett sølv i VM. Kjønnskriteriene i idretten tillater ingen tvetydigheter. Kvinnelige langrennsutøvere blir også i større grad enn menn, raskt diagnostisert dersom de fraviker fra «normal» kroppsform. Men normalitetskriteriene handler ikke om eksakte mål, men om kontroll av kropp i det offentlige rom gjennom majoritetens blikk.

Normalitet er en kompleks form for kompetanse. En grunnleggende normalkompetanse i Norge er å beherske språk, en annen er å kunne en sosial grammatikk og være i stand til å delta i kulturelle diskurser. Skigåing er slik en form for normalitetskompetanse. Selv om realiteten er at mange nordmenn og kvinner ikke går på ski, har de fleste etniske nordmenn forståelse for at det å gå på ski er av stor verdi.

På den ene siden reflekterer hijabsaken et sterkt ubehag i store deler av den norske befolkningen i møte med det som er annerledes. På den andre siden viser regjeringens håndtering en urovekkende mangel på refleksjon over eget kulturelt ståsted. Nettopp fordi norske forestillinger om renhet, likhet og rettferdighet i så stor grad er forankret i «det naturlige», blir debatter om det fremmede spesielt uhåndterlige. Det normale er det autentiske; skogen, fjellet og den hvite snøen, og dette er en posisjon store deler av debatten utgår fra.