KJÆRE EU: 11. desember er en dag som skal stå i kjærlighetens tegn, for EU. Dessverre er Sharon Stone brukt. REUTERS/Leonhard Foeger (NORWAY)
KJÆRE EU: 11. desember er en dag som skal stå i kjærlighetens tegn, for EU. Dessverre er Sharon Stone brukt. REUTERS/Leonhard Foeger (NORWAY)Vis mer

Hill EU!

Hvis Nobelprisen er i krise, hva skal vi da si om Nobelpriskonserten?

Det er like rørende hvert år. Jeg husker spesielt det året Sharon Stone var Nobelvert - hun la ansiktet i alvorlige folder, og fra podiet på pressekonferansen før konserten forsikret hun om hvor fantastic det var at Muhammad Yunus var årets Nobelprisvinner. Dagen før hadde hun handlet pels for en kvart million på Aker brygge, og i følge butikkinnehaveren vært sur og prutet på alt med standardfrasen: «Oh, you have to give me a good deal on this one.»

Nobelkonserten har sin funksjon. Den er det mest sette av arrangementene i forbindelse med prisutdelingen, den når potensielt ut til over hundre millioner seere. For oss i tabloidpressen er den også et kjærkomment glam-element, det skal vi ikke underslå. Og for artistene er det antakelig stas/verdifullt å få kaste glans over en verdig, og som regel temmelig ukjent vinner som er ren av hjertet. Den litt uryddige og underlige samlingen artister - satt sammen fra ulike verdensdeler for å tilfredsstille et globalt tv-publikum - kan med en viss troverdighet i behold hylle vinneren fra scenen, eller bak solbriller på pressekonferansen - i det som framstår som en årlig «We Are the World»-pastisj.

Det finnes gode argumenter for å gi prisen til EU, men det er vanskelig å få tildelingen til å danne et rørende bakteppe for en slags veldedighetskonsert. En kinesisk pianist eller en world music-gruppe fra det krigsherjede Mali vil kanskje bøye seg i aktelse for en union som har betydd så mye for de hardt prøvede europeerne. Og den sedvanlige amerikanske countryartisten? Han har sikkert gjort seg noen tanker i sitt stille sinn om EUs fredsskapende effekt, og stabiliserende kraft østover. Hollywood-kjendisen som leder showet er antakelig beæret over å bli spurt, og stolt over å kunne gi hvem det nå er fra EU som kommer for å hente prisen, litt velfortjent oppmerksomhet for hans eller hennes uvurderlige innsats for fred og forbrødring.

Som regel pleier arrangørene å offentliggjøre noen store, internasjonale navn først. I år har de åpnet ballet med de norske artistene - Karpe Diem og Susanne Sundfør, i tillegg til svenske Laleh. Om det betyr at det er seigt å skaffe artister som vil kaste glans over EUs fire friheter, er uvisst. Det mangler jo egentlig ikke kandidater. Ole Paus «Mitt lille land» ble opprinnelig skrevet i forbindelse med EU-valget i 1994 for organisasjonen «Fra nei til ja». Ketil Stokkan kom på 21. plass i den europeiske finalen i MGP med «Brandenburger Tor», og fortjener en oppreisning. For litt internasjonal schwung kan vi ringe mannen som sto for nummer én-hiten i Tyskland i 1989: David Hasselhoff med «Looking for Freedom». For husk, dette skal være en kveld som står i kjærlighetens tegn. For EU.