FORTVILET: Hillary Clinton forteller at det er noen dager da hun bare vil skrike inn i en pute. Foto: Scanpix / AFP PHOTO / ANGELA WEISS
FORTVILET: Hillary Clinton forteller at det er noen dager da hun bare vil skrike inn i en pute. Foto: Scanpix / AFP PHOTO / ANGELA WEISSVis mer

Kommentar, ny bok fra Hillary Clinton

Hillary er fortvilet, rasende, hjerteskjærende og litt urimelig i sin nye bok

Tar på seg ansvar, men skjønner ikke hvorfor hun blir mislikt.

Kommentar

Mens en norsk valgtaper slikker sine sår og blir avkrevd svar om hva som gikk galt, prøver en amerikansk en å svare på det samme over 512 sider. I går, etter et nennsomt duskregn av lekkasjer, kom Hillary Clintons «What Happened», hennes egen forklaring på hva som gikk galt da hun tapte presidentembedet til Donald Trump. Det er en bok som er rasende og fortvilet. Clinton skriver at det er dager da hun bare har lyst til å skrike inn i en pute, om at hun må leve med at feilene hun gjorde, som kostet henne seieren, gjorde livet verre for mange millioner mennesker. Hun er ærlig om at hun, personlig, feilet.

Men så er det som om det fremdeles ligger en hinne mellom henne og mye av det som, vel, skjedde. Den er der fra begynnelsen av, fra skildringen av Trumps innsettelsesseremoni, der allierte og tidligere fiender, senatorer og ekspresidenter fra begge partier, er varme og omtenksomme og gir uttrykk for sjokk og skuffelse. Det blir presentert som en slags forsikring om at det som skjedde henne, var dypt urettferdig; her er ingen refleksjoner om at Clintons selvfølgelige plass i kokongen kan ha vært noe av det som gjorde at hun ble betraktet med mistenksomhet.

Hun er selvkritisk i omtalen av e-postskandalen og oppstusset rundt talene hun hadde holdt for Wall Street-firmaer, men det hun bebreider seg selv, er først og fremst at hun ikke skjønte at hun, som kvinne, i verdens øyne ikke ville kunne gjøre noe mange før henne hadde gjort.

Hun bebreider Bernie Sanders’ angrep for å gjøre det vanskelig å samle velgerne i etterkant, men hun kan knapt mene at det er naturlig eller demokratisk helsebringende at en kandidat ikke får utfordrere i sitt eget parti.

I det hele tatt klandrer hun seg selv ofte mer for at hun ikke slo hardere tilbake, eller for at hun ikke skjønte at verden ville være urettferdig mot henne, enn for at hun selv utviste dårlig dømmekraft. I flere tilfeller er det mange som vil være uenige med henne. Den arrogansen som ligger i oppfatningen om at USA har så store problemer at medier og maktrivaler bare burde la henne få være i fred og jobbe og ikke henge seg opp i små foreteelser, var den minst tiltalende siden ved Clintons kandidatur.

Likevel: Verden har vært urettferdig mot Hillary Clinton. Hun har levd gjennom tiår etter tiår med ufine angrep og karakteristikker. Den forsiktige og defensive holdningen som fikk henne til å sky pressen og velge valgkampmedarbeidere ut fra lojalitet, stammer nok derfra, og den er like lett å forstå som den er ødeleggende. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at det er forbitrende å utarbeide det ene sammenhengende politiske forslaget etter det andre, for så å få rollen som humørløs flink pike i møte med Sanders’ luftige løfter og Donald Trumps endeløse realityshow. Det er noe hjerteskjærende ved Clintons perpleksitet i møte med mistroen og avskyen hun ble møtt med, og over at hun selv stadig må stille seg spørsmålet: Hvorfor liker de meg ikke?

Det er spørsmålet alle valgtapere må stille seg, og alle bør ha sympati for dem i det øyeblikket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook