Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Hillarys briljante venninner

En kvinnelig president er vel og bra, men gode venner er enda bedre.

Kommentar

Før Hillary Clinton gikk på scenen i Brooklyn, onsdag morgen denne uken, og holdt sin seierstale, rullet gamle filmklipp fra kvinnekampen over storskjermen. Dette, påpekte hun, er en milepæl: «For første gang i historien vil en kvinne være kandidaten til et av de store partiene. Denne kvelden tilhører alle de kvinnene som gjennom historien har gjort dette mulig», sa hun som forhåpentlig blir den første kvinnelige presidenten i USA.

I teorien skulle sånne som meg ha grått av glede. Voksne middelaldrende middelklassekvinner som vet, både av erfaring, statistikk og historie, at kvinner har måttet slåss for rettigheter man i dag tar for gitt. I USA er det mindre enn hundre år siden de fikk stemmerett - svarte menn fikk stemmerett før svarte så vel som hvite kvinner. I teorien skulle vi altså ha kjent et løft, litt på samme måte som da Obama vant nominasjonskampen for åtte år siden. Selv vi som ikke er svarte kunne kjenne det, følelsen av triumf, rettferdighet og håp. Denne gangen er det litt mer som med Erna Solberg, egentlig. Når det først skal være en politisk leder man ikke ønsker seg, så er det kanskje bedre at vedkommende er kvinne enn nok en mann. Men det beste med henne er egentlig at Siv Jensen er verre.

Cathrine Sandnes er leder i Manifest.  Foto: © Mimsy Møller / Samfoto Vis mer

Personlig er jeg ikke overbevist om at Hillary Clinton vil bli en bedre president for landets kvinner enn Bernie Sanders ville ha vært. Jeg er helt sikker på at hun har vært en dårligere politiker enn Sanders for kvinner i de landene USA har ført krig mot de siste årene. Og jeg er sannelig ikke sikker på om de unge kvinnene, de som har stemt til venstre for Clinton i nominasjonskampen, opplever at hun er en av dem. Eller at de passer inn hos henne. En dame som kler seg i jakker til 100 000 kroner når hun snakker om sosial ulikhet, passer liksom ikke helt inn i en to-roms leilighet man deler med en venninne. Og det virker ikke så veldig kult å bli invitert på jentefestene til Hillary. Ikke når man risikerer å møte folk som feminist-ikonet Gloria Steinem og tidligere utenriksminister Madeleine Albright.

Ifølge Gloria Steinem har unge kvinner sluttet stort opp om Sanders fordi det er der de kule guttene er. Heldigvis for de unge kvinnene, kunne Steinem berolige dem med at de sannsynligvis ville ta til vettet og blir «mer aktivistiske» etter hvert som de ble eldre. Underforstått: Unge kvinner er tjukke i hue og mer konforme enn Clintons støttespillere. Ifølge Madeleine Albright er det «et eget sted i helvete» for kvinner som ikke støtter opp om andre kvinner. Det er en logikk som tilsier at jeg havner i helvete for ikke å støtte opp om Sylvi Listhaug. Som kvinne bør jeg altså ikke finne ut hva folk mener, sier og står for. Det holder å sjekke om de har pupper.

Clinton trenger ikke fiender når hun har sånne venner. Vi andre trenger ikke mannssjåvinister når vi har slike feminister. Spørsmålet er om feminister trenger Hillary Clinton. Da hun ble konfrontert med uttalelsene fra Albright og Steinem, som falt med få dagers mellomrom, sukket hun oppgitt over at dette var noe de unge kvinnene reagerte på. «Ah», stønnet hun, «det er ikke mulig å si noe som helst nå til dags, uten at en eller annen blir fornærmet».

Den nedlatende tonen til Albright og Steinem, sier kanskje aller mest om to mennesker som er over sitt intellektuelle toppnivå. Men det sier også noe om en elite, av kvinner, som ikke ser mye mer enn seg selv. Det fellesskapet de hundretusenvis av aktivistene som har båret fram Bernie Sanders, unge kvinner og menn som ønsker seg den forandringen Obama lovet for åtte år siden, er dem fremmed.

"Jeg er har klart meg godt, men jeg er ikke fri før mine svarte brødre og søstre også er frie», sa Muhammad Ali. Kanskje er det denne innsikten Hillary og hennes venninner mangler. Eller kanskje er de rett og slett det Sanders og Trump sier de er, så innviklet i den amerikanske økonomiske eliten at de ikke kjenner noen annen virkelighet.

Senere på kvelden, etter at hun holdt sin seierstale i Brooklyn, henvendte Hillary seg til morgendagens kvinner: «Til hver eneste lille jente som drømmer om noe stort: Ja, du kan bli hva du vil - selv president. Denne kvelden er din», twitret presidentkandidaten. Det var fint sagt, og en president verdig: De fleste av oss håper tross alt hun blir USAs neste president. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun ikke er Donald Trump. Og om hun skal få holde den virkelig store takketalen, etter valget, bør hun huske å sende en liten takk til alle som drømmer små drømmer også. Sånne som syns det er fint å være et tannhjul i det store maskineriet. For eksempel som kampanjemedarbeider for en kandidat de har tillit til. Selv om det måtte være en mann.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook