Himmel full av stjerner

«Historien om Pi» er en vakker film malt med brede, digitale pensler.

FILM: Hva kan være verre enn å være den eneste overlevende etter et skipsforlis, og drive rundt på Stillehavet i et eggeskall av en livbåt? For eksempel å dele livbåten med en fullvoksen bengaltiger med sultne øyne.

Sammen med mor, far og bror er tenåringen Pi (Suraj Sharma) på vei fra India til den nye verden for å selge dyrene fra familiens dyrehage idet stormen kommer. Yann Martels Man Bookerpris-vinnende roman «Historien om Pi», og nå filmen ved samme navn, handler om 227 dager i livbåten, med tittelpersonens oppvekst og senere liv som små, kompakte bokstøtter rundt den fantasirike, svulmende midtpartiet.

Brede digitale pensler
Det er en skrevet historie som gjør seg som film, og, en setning som virkelig ikke skrives så ofte, som gjør seg som 3D-film. Alminnelig fornuft, og det astronomiske antallet navn under «visual effects»-kategoriene på rulleteksten, tilsier at dette Stillehavet er et mentalt vel så mye som et geografisk sted, et osean skapt av programmererkoder like mye som av bølger og kameralinser, og regissør Ang Lee maler brede, poetiske strøk med sine digitale pensler. Bildene av dype stjernehimler og dypt hav, der lysende sjødyr danner magiske mønstre rundt Pis provisoriske hjem, har et eget sug. Det er et himmelstormende, uironisk prosjekt som krever at filmskaperen våger å være høytidelig og ikke er redd for å ta en og annen sving innom det småsvulstige og kitschy. Lee er på alle vis en fryktløs mann.

Akkurat hvor symbolsk landskapet og reisefølget er, skal bli helt, eller i alle fall halvveis, klart på slutten. Den voksne Pi (Irrfan Khan) tilbyr en ram, slående alternativ forklaring på det som har skjedd forut. Det gir filmen et nytt lag og får en til å forstå hvor god kontroll Martel og Lee har hatt hele veien på den tilsynelatende lett utflytende historien.

Vakker film
Men den åndelige dimensjonen forblir springende. Forsøket på å la Pi tilhøre tre verdensreligioner, og lene seg på troen på en slags hensikt i en panreligiøs eggerøre, fremstår som overfladisk og lite tilfredsstillende.

Den bleknebbede og skrivesperrede forfatteren (Rafe Spall), som oppsøker Pi i begynnelsen av filmen og ber om å få høre hans historie, har blitt forespeilet at han vil få kjennskap til noe som gir ham tilbake troen på Gud. Denne anmelder ser ikke helt noen grunn til å gå ut verken av Pis hjem eller av kinosalen fylt av nye, religiøse anfektelser - og heller ikke at det skal være nødvendig. Det er ikke den den søkende religiøsiteten, som stadig dupper i vannflaten, som gjør «Historien om Pi» til en slående og vakker film. Det er båten, og tigeren, og alt de kan tjene som bilder på.

Filmen har premiere 1. juledag.