Himmel og hav

«Jeg skal rive ned nordlyset / og bruke det som slips»,sier Lars Saabye Christensen i boka «Vesterålen». Det er før han går løs på naturmåltidet som består av nordlyset, den blå timen, månen og havet. Etter at måltidet er over henger han «nordlyset tilbake / på himmelens stumtjener».

Det kan han godt gjøre. For hans storslagne lyrikkmåltid over Vesterålens årstider, over Hadseløya, Langøya, Andøya og Hinnøya fortjener en slik evig ettertanke. Saabye Christensen griper de monumentale ordene, for:

«I begynnelsen var vinden Den løftet fjellene opp av havet og festet dem til himmelen Den skar fjordene ut»

Her er allusjoner til Bibel og kirke, men også til de moderne tekniske nyvinninger, bruene: «Disse buene, som vinden så ofte spiller på».

Fotografiene

Saabye Christensens ord er ledsaget av fotografiene til Alf Oxem og Ove Aalo. De fanger opp store himmelflater der lys siver inn. Havet ligger som en strime i bunnen av bildet, mørkt og truende, men avbrutt av silhuetten av ei skøyte eller en sjark. Men selv om de duse og mørke fargetonene dominerer, bryter også tradisjonelle glatte fjell i sol og glans inn. Eller miniatyrer av blomster, molter og et stilleben av ei brygge.

Også fiskerne på feltet med garn og regnhyre og blinkende stortorsk hører med. Og bryggepeler, en gammel krakk, ei tønne med snø i hatten eller en telefonkiosk mot himmel og ei strime hav ute i verdens ende.

«Så lenge det fins historier å fortelle / så lenge det fins folk / så lenge det fins telefoner/ er det håp»

For en som dunket langs dette landet med ei fraktskøyte for en menneskealder siden blir det et merkelig gjensyn med en langt mer monumental og høytidelig verden. Ei bok både utøvere og forlag kan være fornøyd med. Likevel melder det seg et spørsmål fra en gammel traver fra langt tilbake: Hvor i all verden har det blitt av jentene i Vesterålen, de fra Stokmarknes og Melbu med øyne og hår? Er de sunket i havet?

Anmeldelsen er digitalisert og lagt ut på Dagbladet.no våren 2002