Himmel og helvete Himmel og helvete

Rett og vrangt fra dansk rocks største håp.

CD: Bono, Michael Stipe, Helena Christensen, og nå til og med J Mascis i en sjelden opptreden som gjestevokalist - Mew har ikke det svakeste nettverket i musikkbransjen. Slikt gir selvtillit til å dra på litt ekstra.Kanskje er Mew lei av bli stemplet som snille, søte rockere i en verden hvor alle de tøffe gutta enten postrocker seg inn i trendbladene eller lager storslåtte progrock-epos med albumomslag av Storm Thorgerson. På oppfølgeren til den populære «Frengers» fra 2003 har danskene i hvert fall hentet fram sterkere lut fra rockens bøttekott. Men i det Mew forundret åpner progrockskapet, får de hele skiten rett i hodet.

Grus på nysnø

Utslått, med kul i panna og en bankende hjernerystelse, bestemmer Mew seg for at dette er veien ut av rockens fløtepussegment - Sigur Rós kan fortsette med englestemmegreia og repetere seg selv, Coldplay og Keane må bare fortsette å favne tre generasjoner på samme tid, Mew skal, på død og liv, være noe helt annet . Mew er flinkest som rocka, karaktersterkt popband, mindre flinke som strebende kunstrockere, og mest spennende når de legger seg et sted midt imellom.Spennet er slik sett ikke nødvendigvis så stort, men like fullt påfallende, mellom den småkaotiske og i grunnen lite innbydende åpningsinstrumentalen «Circuitry of the Wolf» og en perle som «Why Are You Looking Grave?» . Det er her den gryntete, søvnige stemmen til Dinosaur Jr-helten J Mascis kommer på besøk, som grus på nysnø, og gir en ekstra dimensjon til låtas kledelige, tidsriktige shoegazer-sødme.

Løpende imellom

Singlene «Apocalypso» (Kent møter Smashing Pumpkins) og «Special» (også Kent møter Smashing Pumpkins, faktisk) er preget av vilje til å lage annerledes popmusikk, men uten den samme umiddelbarhet og treffsikkerhet som «Frengers»-signaturlåta «Am I Wry, No?».«And The Glass Handed Kites» er kantete, hard og vanskelig - til tider. Andre ganger er danskene et eventyrlystent popband med ubestridelige evner og et unikt sound. Slik bølger albumet fram og tilbake mellom overmot og mesterlighet, og Mew blir løpende mye imellom, som det heter på fotballspråket.Gode teknikere, fint overblikk, men litt for omstendelige for sitt eget beste denne gangen.