«Himmelen bak er slitsomt blå»

Overbeviser med egenartede bilder og en sanselig lekenhet, men banebrytende er hun ikke.

Her er en veksling mellom alminnelige, «varme», kanskje litt såre barndomserindringer og nåtidsepisoder - de fleste med en brodd i seg: tvangstanker, en død barndomsvenn, snille foreldre og (litt for mye) haiking og ekle menn. Ikke minst pirres lesernysgjerrigheten av at den kvinnelige «du-personen» har et forhold til en annen kvinne. Et morsomt grep her er nettopp «du-formen», som vi lesere antar er fortellerens (forfatterens?) alter ego, inntil fortelleren plutselig bryter inn med et «jeg antar at du er barbeint». (Her er leseren kanskje ment å sjekke sine egne føtter, men denne leserinnlemmelsen overbeviser ikke helt.)

Det gode er forfatterens nesten telegrafiske skildring som overbeviser med sin lite klisjéfylte alminnelighet og ikke minst et svært sanselig språk - med egenartede og overraskende bilder og sammensetninger, som for eksempel tittelen.

Her er rg en lekenhet og underfundig humor som gjør boka til en gledelig, om ikke akkurat uforglemmelig, leseropplevelse.