HÅPET: Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi hjemme i huset ved sjøen, hvor hun satt aå lenge i husarest. Foto: Jacques Hvistendahl
HÅPET: Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi hjemme i huset ved sjøen, hvor hun satt aå lenge i husarest. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Himmelhøye håp

Håp og virkelighet ligger langt fra hverandre i Burma, hvor alle de politiske aktørene må drive balansekunst, skriver Einar Hagvaag.

Meninger

Aung San Suu Kyi kommer nå til Europa, og hun blir mottatt som om hun alt var regjeringssjef og Burma et demokrati. Håpene til henne og for landet, som offisielt vil hete Myanmar, er himmelhøye. Grunnen til dette er de overraskende og raske politiske endringene i landet under president Thein Sein, generalen som tok av seg uniformen fikk verden til å undres. Hun vet forventningene er for høye til å kunne innfris. Men hun er ikke i stand til å dempe dem nok, og hun vil samtidig ikke fornærme Thein Sein ved å småliggjøre hans reformer og hans åpning for demokrati.
 
Suu Kyi (alle hennes navn er fornavn) går på politisk slakk line. Forholdet mellom henne og presidenten, tilliten som har oppstått dem imellom, anses for å være avgjørende for videre demokratisering. Da hun nylig dro til Thailand, på sitt første besøk til utlandet på 24 år, fikk hun en helte- og stjerne-mottakelse som mante til ettertanke. President Thein Sein avlyste brått sitt besøk til Thailand, angivelig på grunn av viktige gjøremål hjemme, men trolig for å unngå å bli ydmyket i hennes skygge. I alle fall fant myndighetene i Thailand det best å dempe oppstyret rundt henne. Næringslivet i Thailand og andre land kjemper hardt om tilgang til naturrikdommene og markedet i Burma.
 
Hva nå da, med all den omtalen hun vil få mens hun feier gjennom Europa, taler fra Nobels talerstol i Oslo, hylles i Bergen for Rafto-prisen og taler i parlamentet i Storbritannia? Statsminister Jens Stoltenberg er hennes vert i Norge. Mon tro hva generalene hjemme vil lese ut av dette. Og hva tenker Thein Sein? Bør Norge og andre land oppveie inntrykket ved å trekke fram noen slags «tillitsskapende tiltak» mellom myndighetene og opposisjonen i Burma? Hun må i alle fall veie sine ord i utlandet på gullvekt.
 
Hjemlandet hennes har en lang vei å gå til folkestyre og velstand, og den kommer til å bli humpete. Generalene sitter ennå med bukta og begge endene av makta. Spørsmålet er hvor langt de tillater Thein Sein å gå, og videre om de våger å avsette ham og gripe makta igjen med de kostnadene det vil innebære. Trolig fikk både de militære og Thein Sein en tveegget advarsel da Suu Kyi og hennes parti, Nasjonal Liga for Demokrati (NLD) vant 43 av 44 seter i et suppleringsvalg til parlamentet. Det kan være farlig både å stanse og å slippe til motstandere.
 
Suu Kyi og NLD har ennå ikke prøvd seg som opposisjon i parlamentet. Partiet er, av flere grunner, hjelpeløst uorganisert og ikke forberedt på hverdagspolitikken, det som avgjør folkets dagligliv. Valget i 2015 kan bli ildprøven. Evner de da å vinne et valg og å styre et land?
 
Eventyrlystne kan ennå oppleve et eksotisk land av storslåtte pagoder og eldgamle rismarker, både heldigvis og dessverre. Men de bør skynde seg før hordene av nysgjerrige reisende og grådige forretningsfolk ødelegger nostalgien. Ennå kan «Dager i Burma» av George Orwell fra 1934 eller skildringene til William Somerset Maugham fra 1929 nesten leses som en samtidslitteratur. Den første mini-banken åpnet nylig, men ikke for utenlandske plastkort. Utlendinger må betale alt med nystrøkne dollar fra USA, krøllete sedler avvises. Euro godtas bare få steder. Utenlandske mobil-telefoner kan ikke brukes. Motorveien mellom den gamle hovedstaden, Yangon, og den nye, Naypyidaw, er stort sett tom for biler. Jernbanen anses som en «uhyre eksotisk» prøvelse. Landet mangler strøm, men har masse naturgass.
 
Landet har flere tiårs utvikling å ta igjen etter militær-kuppet i 1962. Mange trekk har nesten frosset i tid fra britene forlot landet i 1948, mens monsunregn og fattigdom har tæret på de koloniale bygningene.

Samfunnet er en trykkoker av gamle spenninger. I delstaten Rakhine, dreper buddhister og muslimer hverandre i opptøyer, og presidenten innførte nettopp unntakstilstand. I delstaten Kachin er det ennå ikke våpenhvile i en seksti år lang borgerkrig. Med de andre etniske mindretallene pågår forhandlinger. Demokrati og forsoning er ennå en vanskelig øvelse. Bruddene på menneskerettighetene er omfattende og grove, melder Amnesty i sin siste rapport
 
Annet er nesten ikke å vente når militære makthavere har brukt alle midler til å holde lokket tett over et naturlig boblende samfunn og når man etter 50 år prøver å lette på lokket. De som er gamle nok, kan, som en øvelse, spørre seg hva de gjorde og tenkte i 1962. Suu Kyi fyller tirsdag 67 år, hun fylte 17 år etter kuppet i 1962. Med menneskers vanlige tilmålte tid på jorda, kan hun umulig rette opp det vanstyret i hjemlandet som har vart i hele hennes voksne liv. Hun kan bare styre det inn på en ny vei, hun som er Burmas største håp.