Anmeldelse: Sofian - «Eyes on the Prize»

Himmelsk comeback

14 år etter at han slapp sitt lovende debutalbum, returnerer norske Sofian med et minimalistisk soul-mesterverk.

SOFIAN-COMEBACK: Ikke bare har Sofian vokst ettertrykkelig som artist, men som lytter er det umulig å ikke la seg bevege av livserfaringen. Foto: Stian Andersen / Sony Music
SOFIAN-COMEBACK: Ikke bare har Sofian vokst ettertrykkelig som artist, men som lytter er det umulig å ikke la seg bevege av livserfaringen. Foto: Stian Andersen / Sony MusicVis mer

«Eyes on the Prize»

Sofian

6 1 6

Soul

Plateselskap:

Sony Music

«Demonene er kuet og sjelen er reddet.»
Se alle anmeldelser

EP: Da Sofian Benzamin slapp «This Is Sofian» i 2005, var han noe av et vokalmessig unikum på norsk skala.

En sjeldent fremragende soulstemme betyr likevel ikke at samtlige musikalske biter automatisk faller på plass, noe som også var tilfellet for hans fine, men – innenfor sjangeren – relativt trygge debutplate.

Alt lå derimot til rette for en svært lovende karriere, da sangeren isteden valgte å sette musikken til side for sin egen spirituelle reise.

14 år seinere står plassen fortsatt ledig på den norske musikkscenen, hvor ingen enda helt har klart å fylle tomrommet Sofian etterlot.

At 38-åringen nå velger å returnere til rampelyset, føles derfor på alle måter som en komplett sirkel.

Og FOR en spirituell reise det må ha vært. Ikke bare har Sofian vokst ettertrykkelig som artist, men som lytter er det umulig å ikke la seg bevege av livserfaringen som flommer over på de fire låtene som utgjør EP-comebacken «Eyes on the Prize».

Den premien handler nemlig om alt annet enn penger og berømmelse. Isteden er det etterlivet som er det endelige målet.

«I got my eyes on the prize, eyes on the prize – Paradise!», synger han med så mye sjel og vokal tyngde på tittelsporet, at hårene på armen regelrett strekker seg mot samme himmel. Med seg på låta har Sofian sin gamle venn og samarbeidspartner Yosef Wolde-Mariam (Madcon) – den eneste gjesten, og en av få andre musikalske elementer på den nasheed-pregede utgivelsen.

Dette minimalistiske vokalprinsippet kunne fort ha blitt en utfordring, men i her tvinger det isteden fram en harmonisk acapella-form som tar «Eyes on the Prize» til nye høyder. Det gjelder enten om han lager noe så enestående som en vakker soul-låt om den humanitære katastrofen i Gaza («Jailhouse»), oppfordrer til nåde og medfølelse («Heart of Stone»), eller hyller kvinnen som ser ham for den han er («Nobody»).

Demonene er kuet, sjelen er reddet, og som lyttere kan vi bare takke for at vi får være med videre på reisen.

.