INNFRIDDE: Leonard Cohen (75) innfridde enhver forventning i Oslo Spektrum i går. Han ga en konsert som seint vil bli glemt. 
Foto: Kristin Svorte
INNFRIDDE: Leonard Cohen (75) innfridde enhver forventning i Oslo Spektrum i går. Han ga en konsert som seint vil bli glemt. Foto: Kristin SvorteVis mer

«Himmelsk hitparade»

Leonard Cohen ga alt i Oslo Spektrum.

||| (Dagbladet): Alltid like elegant, iført svart hatt, stripet, mørk dress og en grågrønn skjorte knappet i halsen, uten slips.

Slik kommer Leonard Cohen nærmest smådansende inn på scenen, smiler og bøyer seg på kne foran sin spanske gitarist Javier Mas.

Han er allerede i gang med «Dance Me To the End of Love», første låta i en parade av sanger som nærmest trollbinder de 8000 tilskuerne.

Løfter hatten Med to gitarister, en blåser, bass, trommer, keyboardist og tre kordamer framfører Leonard Cohen sine sanger for et hengivent, norsk publikum. En konsert som gir inntrykk av ro og musikalsk meditasjon over tekster og melodier. Med en ydmyk sanger i sentrum, som stadig løftet hatten og legger den på brystet, til ære for publikum, medmusikerne og for livet selv.

I perfeksjonerte arrangementer, med et særdeles behagelig lydbilde og en delikat lyssetting drysser Cohen sangene sine over salen i en strøm av vellyd.

Den dommedagsstemte «The Future», «There Ain?t No Cure For Love», «Bird On a Wire», «Everybody knows», «In My Secret Life», «Who By the Fire» (med en fantastisk gitarintro fra Javier Mas), den mørke bluesen «The Darkness», «Born in Chains», «Chelsea Hotel #2», «Waiting for a Miracle» og siste nummer i første avdeling, «Anthem».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spontant Med sin dype røst messer Cohen fram sitt budskap. Lyrikken, ordene, blir like tydelige og viktige som musikken. Cohen synger sin sorg over verden, sine bønner om tilgivelse, visjoner av mulig og umulig kjærlighet, forventning og skuffelse, synd og frelse, lys og mørke. Ofte går han ned på kne mens han synger, som for å presse ordene inn i mikrofonen.

Etter å ha framført disse sangene bare gudene må vite hvor mange ganger, gir han dem nytt liv, spontant og dvelende på samme tid, som om han framførte dem for første gang.

Spiller gitar Om første avdeling tok pusten fra folk, blir det om mulig enda mer intimt etter pause. Cohen spiller først keyboard, siden gitar, og gir lavmælte, men kraftfulle versjoner av «Tower of Song», «Suzanne», den fabelaktige «The Singer Must Die» og «Hey, That?s No Way To Go».

Etter «Feels So Good» følger «The Partisan», med et eventyrlig drama i kraft av en gitarsolo fra Javier Mas, denne musikeren fra Barcelona, som har vært så vitalt viktig for Cohens konserter den seinere tida.

Men også de andre musikerne bidrar i høyeste grad til magien som stråler fra scenen, både med et elegant komp og solopartier.

Ga alt Cohen framstår som en blanding av mild dommedagsprofet og hengiven, men krevende elsker. Og han gir seg ikke, han feier på med «Boogie Street», «Hallelujah», «I?m Your Man» og «Take This Waltz».

Dernest kommer han tilbake flere ganger, med «So long Marianne», «First We Take Manhattan», «Famous Blue Raincoat», «If It Be Your Will» og «Closing Time». Dermed er det deadline for meg, men som han pleier å uttrykke det til slutt; «I Tried Before To Leave You». Han klarer det til slutt, å forlate salen, etter over tre og en halv time i Oslo Spektrum. Han sa innledningsvis at han ville gi alt. Og det har han sannelig gjort.