VAKKERT: «Djevelens trekkspill» gir deg vakre bilder fra et magisk Colombia.
VAKKERT: «Djevelens trekkspill» gir deg vakre bilder fra et magisk Colombia.Vis mer

Himmelsk hornmusikk

«Djevelens trekkspill» er en meditativ og musikalsk reise som gir deg begynnende hold og gnagsår.

|||FILM: Iblant, som en av ukens andre premierefilmer, «Sex and the City 2», forkynner, trenger man bare å komme seg vekk litt. Om du ikke lever på budsjettet til Carrie & Co, har du muligheten til litt sjelelig massasje gjennom «Djevelens trekkspill», en road movie langs steinete stier, en meditativ og melankolsk vandring gjennom Colombias musikk og nydelige natur.

Trekkspill-battle
Etter sin kones død reiser spillemannen Ignacio Carrillo (Marciano Martinez) gjennom Colombia for å gi et særeget trekkspill tilbake til mannen som lærte ham å spille. På veien møter Carrillo tenåringen Fermin (Yull Nunez), som fascineres av instrumentet og vil være med på reisen.

Trekkspillet sies å ha blitt vunnet i en kappestrid med Djevelen, og har to horn stolt stikkende ut av treverket. Det går ikke lang tid før det blir tatt i bruk i et vaskeekte trekkspill-battle, à la «8 Mile», som går på livet løs.

Magisk realisme
Naturmystikk og folkelige former for religion veves inn i fortellingen og gjør at «Djevelens trekkspill» iblant minner om de magisk-realistiske romanene til Gabriel Garcia Marquez, også han colombiansk. Regissør Ciro Guerra har et helt eget blikk for farger og linjer i bildene sine, Colombias skoger og åser virker levende og angende, og lyset skimrer opp fra vannflaten og gjennom løvverket og spiller på ansiktene til de to trette reisende. Det er utsøkt og poetisk uten noen gang å ofre landsbygdrealismen som ligger i bunn.

Vemodet er knyttet til alt vandringsmennene har reist fra. Den omflakkende Carrillo har mye vrakgods i kjølvannet, barn han ikke kjenner, kvinner han tenker han kanskje skulle blitt hos. Den replikkfattige filmen stiller spørsmålet uten å uttale det: Hva skal man bruke livet på?

For langsom
Her og der bikker langsomheten over i seighet. «Djevelens trekkspill» kunne fint vært litt kortere enn sine to timer. Den ellers smakfulle knappheten i manus har noe smått utilfredsstillende over seg, litt for mye forblir usagt, og det emosjonelle innholdet blir ikke så sterkt som det kunne vært.

Når «Djevelens trekkspill» gjør inntrykk, er det gjennom de ekspressive bildene og den hese musikken. Den gir deg ikke svar på de store spørsmålene den forsøksvis stiller. Men du kommer renset ut av kinosalen.