Himmelsk, men ingen engel

Hun var stygg og tjukk. Nesa var for stor. Stemmen var stor, men stygg, den også. Familien var fattig. Foreldrene hadde ønsket seg en sønn. Bak svanen Maria Callas ligger eventyret om den virkelig stygge andungen.

«Stormfull lidenskap, humor, forbitring, tragedie - kva meir kan du ønskje deg av ein kveld i teatret?» spør Det Norske Teatret retorisk, når de i kveld setter opp Terence McNallys «dokumentariske fantasi» over Callas' liv, på nynorsk kalt «Master Class». Det er i all vesentlighet en lang monolog, framført av Bab Christensen. Maria Callas rekapitulerer knutepunktene i livet sitt, mellom refselser av unge sangtalenter som kom for å få undervisning ved Juilliard School of Music i slutten av 70-åra.

Undervisningen ble holdt foran publikum, som dermed spiller en egen rolle også i teaterforestillingen. Callas gjør entré med ordene «Ingen applaus. Vi er her for å arbeide». I kommentarene til de unge sangerne ligger det en voldsom lidenskap for kunsten med stor k, en kjærlighet til operaens tekstlige og musikalske innhold, en protest mot å lire av seg en arie uten å kjenne til dens motivasjon. Callas er ingen pusete, gammel diva. Hun er en hvesende rasekatt som forsvarer sitt revir med skarpe klør.

La Divina

Maria Callas ble kalt «La Divina», den himmelske, men var vel så kjent for sitt djevelske temperament. Hun sang slik ingen andre kunne, men alt måtte klaffe for at hun skulle få det til. Det fins konsertopptak som er så pinlige at selv den mest ihuga beundrer blir blek. Hennes kunstneriske løpebane var sterkt koplet sammen med hennes personlige livsførsel. Enkelte mener hun mistet stemmen fordi hun ikke klarte å pleie den. Skal man synge på La Scala, er det lite lurt å drikke champagne på dekket av en luksusyacht like før.

Maria var et forsømt barn, isolert i hjemmet, først i New York, så - etter foreldrenes skilsmisse - hos moren i Hellas. Hun ble ftret med søtsaker, og så ut deretter. Men hun fikk spille piano til klokka elleve om kvelden. Maria debuterte i Athen, 16 år gammel, i «Cavalleria Rusticana». Gjennom ekteskapet med den eldre forretningsmannen Giovanni Battista Meneghini, som ble hennes impressario, bygde hun seg møysommelig opp, til hun var verdens største operastjerne. Med klippekort til prestisjescener som La Scala i Milano og Metropolitan i New York. Parallelt med de gode kritikkene kom imidlertid skandalehistoriene, som langt skulle overgå de faglige vurderingene i spalteplass.

Gikk av scenen

Callas var rockstjerne før rockstjernene: Hun skrek til fotografer, kastet ting etter dem, ødela kameraer, gikk til injuriesak mot en negativ kritiker. Hun avbrøt forestillinger i nærvær av konger og presidenter. Sjahen av det daværende Persia måtte gå skuffet til sitt hotell da hun fikk nervesammenbrudd under «Norma». Lavt blodtrykk førte til avlysninger av «Aoda» i London, og nesten til konkurs for Covent Garden-operaen. Hun var for syk til å synge i utsolgte forestillinger, der folk hadde ligget i fire døgn i kø og betalt tusen kroner billetten - i 1965! - men frisk nok til å opptre for dronningen dagen etter.

Divaens mange lidelser ble behørig omtalt mens hun levde. Da Stelios Galatopoulos, en nær venn, skrev en biografi om henne i 1967, omtalte han ikke bare fattigdom, sjalusi og grådighet, men også «bihulebetennelse, strupekatarr, anfall av brokk». Som en ekstra intens lidelse anførte han «motstand fra uvillige eller urimelige operadirektører».

Trettifire år gammel traff Callas den greske millionæren Aristoteles Onassis. Hun reiste rundt på hans yacht, og opptrådte stadig oftere ved hans side på gallamiddager. Det påstås gjerne at Maria møtte kjærligheten i Meneghini, mens Onassis ga henne erotikken (hvordan man nå kan vite det). Da Onassis gikk fra henne til fordel for Jackie Kennedy, begynte hun, ifølge biografene, «å dø sakte». Franske aviser hevdet at hun forsøkte å ta livet av seg. Men hun var ikke mer døende enn at hun heftig benektet saken overfor New York Times, og truet de franske avisene med injuriesak. Da Onassis giftet seg med den langt yngre Kennedy-enken, sa Callas: «Jeg er glad hun har funnet en bestefar til barna sine.»

Åndelige enkemenn

I 1974 forsøkte Callas å gjøre comeback. Det fungerte ikke. Men beundrerne hennes fant ingen erstatning for sin tilbedelse. «La Traviata» ble ikke satt opp på La Scala på 35 år, fordi en forening som kalte seg «Callas' enkemenn» stoppet ethvert forsøk med pipekonsert. De kom aldri over Callas' Violetta i 1955. Først i 1990 ble operaen satt opp igjen, med billettsalg via posten, slik at «enkemennene» ikke skulle klare å kjøpe opp nok plasser til igjen å lage skandale.

Hva gjorde Maria Callas så spesiell? For det første ga hun nytt liv til operakunsten. Hun trakk fram glemte verker av Bellini («Norma»), Cherubini («Medea») og Donizetti («Lucia de Lammermoor»). Dessuten var hun, i motsetning til de fleste operastjernene, en skuespiller. Hun forberedte rollefigurene metodisk og framførte dem med innlevelse og spontanitet.

- Man mister mye av inntrykket av Callas hvis man ikke hører henne i en hel opera, sier Dagbladets musikkanmelder Ståle Wikshåland.

- Når hun synger, kan du høre en rolle ta form. Intensiteten og evnen til vokal rolletegning er det som skiller henne ut. Der satte hun en standard som fortsatt står.

Callas tilbrakte sine siste år i leiligheten sin i Paris. Det ble sagt at hun var så ensom at hun kunne trygle sjåføren om å bli for å spille et slag kort med seg. Hun døde brått i 1977, 53 år gammel. Selv i døden ble hun utsatt for kalamiteter - urnen hennes ble stjålet fra kirkegården i Paris.

Tegning: ARNE NØST