Himmelvendt debutant

Det er mer mellom himmel og jord enn det som rommes i en sosialrealistisk roman, det er sikkert og visst. Epoken da folket var heltene og kvinner strevde med å bli subjekter i litteraturen er nok forbi. Er det de himmelvendte ynglingers tid nå?

Erik Fosnes Hansen heter en ung debutant. Han har skrevet romanen «Falketårnet», med handling lagt til tysk høymiddelalder, med en aristokratisk yngling som hovedperson og med «Elsk din skjebne» som motto. La oss bare slå fast med det samme at det erne imponerende litterær debut. Romanen er velkomponert, velskrevet (på arkaisk riksmål), og suggestiv i den grad at mer drevne kunstnere godt kunne misunne Fosnes Hansen evnen han alt nå har til å skape fengslende stemninger.

Bastant symbolikk

Wolfgang von Falkenburg heter gutten hvis skjebne dette dreier seg om. Hans far, borgherren, er savnet i korstog. Det er like før Wolfgang blir myndig og selv borgherre, men ennå forvaltes makten av hans onkel, som slites mellom hat og begjær i forhold til gutten. En temmelig bastant symbolikk strukturerer romanuniverset:

Først og fremst motsetningen mellom det høye og det lave, knyttet til henholdsvis godt, åndelig krefter, og onde «jordkrefter». I dypet, i borggården og landsbyen, kravler folket omkring, med sine laster og fordommer.

Høyt hevet over folkedypet oppe i tårnet, lever den ensomme arvingen i friskt luft og frihet, blant stjerner og fugler. Wolfgangs lidenskap er nemlig jaktfalkene hans, de eneste skapninger han føler noe egentlig fellesskap med. Mennesker kan han ikke noe særlig med - bortsett fra en, piken Suzanne, men hun blir også fugl, me enn kvinne for Wolfgang, og han kaller henne sin due.

Skjebnen

Wolfgangs skjebne står skrevet i stjernene, og enkelte vil nok gjerne plassere Fosnes Hansen på firmamentet med det samme. Jeg for min del vil være forsiktig både med å røpe for mye av handlingen, og med å utrope Fosnes Hansen til profet. Men en lovende forfatter er han!

Likevel unnslipper det anmelderen et subjektivt og utidsmessig sukk. Skal vi nå til igjen med kvinen på pidestall som due og symbol på fred, godhet, uskyld osv. osv. osv.?