SKJERPINGS: Bejublede, Barcelona-baserte Hinds' andrealbum er noe ueangsjert surr, skriver vår anmelder. Foto: Miqui Brightside.
SKJERPINGS: Bejublede, Barcelona-baserte Hinds' andrealbum er noe ueangsjert surr, skriver vår anmelder. Foto: Miqui Brightside.Vis mer

Anmeldelse: Hinds – «I Don't Run»

Hinds er noen oppskrytte puddinger

Halvhjerta skranglerock? No way, Jose!

«I Don't Run»

Hinds

2 1 6

Indierock

2018
Plateselskap:

Lucky Number

«Full av halvkokte melodier og kattejammer, estetiserer Hinds det å ikke gjøre et halvt håndslag.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Innen slacker-rocken er «stein zenmester» og «udugelig latsabb» til forveksling like skikkelser.

Sjangerens viktigste representanter – Dinosaur Jr. og Pavement, barn av det amerikanske Suburbia – tilhører utvilsomt første kategori. Bak all mumlingen og skranglingen skjuler det seg genialitet: en melodisk storhet som slår ut i full blomst ved gjentatte lyttinger.

Andre album til den bejublede, Barcelona-baserte kvartetten Hinds, er imidlertid noe uengasjert surr. Full av halvkokte melodier og kattejammer, estetiserer «I Don’t Run» det å ikke gjøre et halvt håndslag.

«Pop handler om perfeksjon, vi er det motsatte,» hevdet de rundt lanseringen av debuten «Leave Me Alone» i 2016. Det er en plate man antageligvis husker som bedre enn den faktisk er, fordi det er så enkelt å bortforklare dyp middelmådighet i denne sjangeren som som «sjarmerende» og «sensommerdøsig».

Joda, de sure gitarene har en viss varme ved seg. Men er det ikke mye tiltalende, eller opprørsk, ved folk i midten av 20-årene som spiller som en gjeng uvørne UKM-deltakere. Dermed slår Hinds’ taktikk tilbake på dem selv: Om man måtte velge, er det ingen tvil om hva som har livets rett av en strømlinjeformet poplåt – la oss si Kacey Musgraves’ strålende «High Horse» – og et halvhjerta stykke indierock à la Hinds’ «Echoing My Name».

Riktignok er det et par kurante spor på «I Don’t Run». «We are just having fun» synger de i kor på viltre «Tester», som best illustrerer den SKAM-aktige hudløsheten bandet har blitt bemerket for. «I Feel Cold but I Feel More» er på sin side akseptabel slentrende surfrock.

Til syvende og sist avslører likevel Hinds’ andrealbum dem som oppskrytte puddinger. At utgivelsen rundes av med «Ma Nuit» – en helt meningsløs demotape – sier sitt. Det skader ikke å prøve litt hardere.

.