SPRÅKARBEID: Steinar Opstad får uttelling for det arbeidet han har lagt ned fra første stund i lyrikkarrieren. Foto: Tom Martinsen
SPRÅKARBEID: Steinar Opstad får uttelling for det arbeidet han har lagt ned fra første stund i lyrikkarrieren. Foto: Tom MartinsenVis mer

Hinsides døden og undergangen

Poeten Steinar Opstad utvider perspektivet.

ANMELDELSE: Steinar Opstads merkverdige og intense dikt har betydd mye for den poesien som har blitt skrevet de siste 15 åra. Det har vakt både begeistring og irritasjon. Men mest av alt genuin interesse fra lesende og skrivende.

«Pappa sto over sykesengen
Pappa ba meg ikke bli og ba meg bli
Pappa fortalte meg
at jeg hadde tatt en reise bort
fra alt nesten.»

Linjene stammer fra Opstads debutbok, «Tavler og Bud» (1996), en samling dikt som kretser om en far-sønn relasjon med bibelske motiv der voldsomme krefter settes i sving. Faren våker over sønnens sykeseng og snakker om tilhørighet og selvutslettelse. Dikter-jeg'et befinner seg i en utsatt posisjon, han er annerledes enn de andre. Han er en skrivende i ei slekt av kroppsarbeidere, og skrivinga av hans er preget av begjær og skyldfølelse.

Oppbrudd og konflikt
I årets bok, «Å, høye dag» er situasjonen snudd: Det er sønnen som sitter ved sykesengen til faren, det er faren som er i ferd med å forsvinne. Oppbrudd og konflikt er blitt til ettertanke og forsoning.

Faren, den myndige åkerskikkelsen, har svevd inn gjennom sykehuskorridorene, blodposen henger ved senga hans. Fnokk fra debutbokas løvetannkupler virvler opp utenfor farens sykeshusvindu og blender han mot det hinsidige, mens sønnen savner «...å være sønn på den gamle måten».
Enklere form
«Å, høye dag» er Opstads sjuende diktsamling i et forfatterskap som har viklet seg inn og ut av et nokså konstant billedlig univers: Skriving, bekjennelse og de nevnte bibelske motivene utgjør en sentral del av poetikken. Fra debutboka borer poeten seg dypere inn i figurer, begreper og abstraksjoner, som kulminerer med den språklig labyrintiske «Synsverk» fra 2002. Etter denne boka har diktene sakte, men sikkert søkt en enklere form.

Trykket og alvoret som presser seg fram i «Analfabetisk» og «Synsverk» er mer avbalansert og kanalisert særlig i Opstads to siste bøker. De klassiske motivene og bildene, med fugler, snø, skrift og himmel er der fortsatt.

Den største innvendingen mot Opstads poesi er spørsmålet om hvorvidt gjentakelsen av disse poetiserende ordene etter hvert har mistet sin kraft. Jeg mener ikke det. «Å, høye dag» framstår som dikt som ikke lenger strever så mye med sitt ståsted i språket, men utforsker sin naturlige plass i verden.
Se seg tilbake
Forenklingen ved årets bok gir en følelse av at en ring er sluttet, vi er tilbake i et mer konkret og oversiktlig verden, lik den Opstad begynte i. Men diktene i «Å, høye dag» viser at den poetiske bevisstheten er blitt større, verden er ikke like truende og liten som i «Tavler og bud». Selv om boka innledes med dikt om en syk far, handler de i all hovedsak om å se seg rundt og se seg tilbake.

I diktet «Ariel i barndommens skog» skriver poeten fram et biografisk og mytisk barndomsminne. Skogen, som faren en gang hogde ned, har grodd igjen. Barndomsskikkelsen Ariel er borte. Men selv om skogen er grodd igjen, er blikket festet et sted bortenfor undergangen. Dikt som «Barnet som låste opp himmelen», «Fnugg» og «I Syrinkvelden» bekrefter en ny og befriende sorgmunter tone i forfatterskapet.
Sterkt dødsdikt
Opstads diktning er et intenst språkarbeid, kall det en diskusjon om hva som er hva: Frelse, fortapelse, tro, troløshet, individuell frihet og felles tilhørighet. Som i diktet «Morgenopprop i skogen» fra årets bok:

«Om morgenen smyger jeg meg ut av huset
og inn i den unge bjørkeskogen
der jeg roper klassekameratenes navn
Det er et opprop som gjaller, men ingen svarer
Ensomheten blir større og mindre for hvert år
som vårskogen når sevjen
gjennomlyses av sol
og synene sildrer gjennom sjelen»

Hinsides døden og undergangen

Høydepunktet i «Å, høye dag» er diktet Sjelemesse, mon tro om det er det beste dødsdiktet skrevet på norsk? Det tar tid og krefter å spenne opp et så tilsynelatende enkelt men enormt dikt. Og det er slike tekster som rettferdiggjør det språkarbeidet Opstad har bedrevet fra dag en. Mye tyder på at han fortsatt har en del å melde.