GODT OG VONDT: Skribent Eivind Trædal er kjæreste med Maria Amelie, Norges mest berømte papirløse. Derfor burde han ikke fått skrive Morgenbladet-artikkelen om parets støttespillere, og i alle fall ikke fått fremstille dem som det godes representanter, skrev Inger Merete Hobbelstad. Nå svarer Trædal. Foto: Thomas Rasmus Skaug

Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
GODT OG VONDT: Skribent Eivind Trædal er kjæreste med Maria Amelie, Norges mest berømte papirløse. Derfor burde han ikke fått skrive Morgenbladet-artikkelen om parets støttespillere, og i alle fall ikke fått fremstille dem som det godes representanter, skrev Inger Merete Hobbelstad. Nå svarer Trædal. Foto: Thomas Rasmus Skaug Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Hinsides godt og ondt

Jeg er helt enig i at de aller fleste politiske aktivister er drevet av de samme impulsene som de jeg har intervjua.

Inger Merete Hobbelstad, du kommenterer 7. februar min artikkel om asylaktivister «Dette kan ikke være riktig», som sto på trykk i Morgenbladet 3. februar. Du reagerer på bruken av begreper som «godt» og «ondt» i aktive politiske spørsmål.

Den redaksjonelle beslutningen om å trykke artikkelen må naturligvis Morgenbladet svare for. Jeg føler imidlertid for å kommentere din generelle kritikk av teksten. Jeg er klar over fallgruvene ved å bruke begreper som «godt» og «ondt» i politisk diskusjon. Jeg var også nøye med å unngå å bruke nettopp disse ordene i artikkelen.

Riktignok har Morgenbladet valgt å sette «godhet» som vignett. Det får de svare for. Som du ser, har jeg inkludert kritiske kommentarer både fra Arne Johan Vetlesen og fra de intervjuede selv.

Flere av dem påpeker at de synes lovverket fungerer godt, og peker på strukturelle problemer ved asylvesenet snarere enn holdningene blant saksbehandlerne, politikere eller meningsmotstandere. En av de intervjuede påpeker også at man kan være i en svært pressa situasjon i byråkratiet. Ingen av dem gir uttrykk for at de er «gode» mennesker.

Jeg er helt enig med deg i at de aller fleste politiske aktivister er drevet av de samme impulsene som de jeg har intervjua. Du nevner Tea Party-bevegelsen. Jeg har selv møtt og intervjua Tea Party-medlemmer i USA som ikke var det spor «ondere» enn dem jeg har snakket med her. Alt politisk grasrotengasjement som ikke er bygd på frykt eller hat gjøres av folk som mer eller mindre uselvisk kjemper noe de mener er riktig.

Denne artikkelen sonderer først og fremst andre skillelinjer enn godt og ondt, deriblant hensynet til systemet versus hensynet til individet, og hvor mye eller lite man stoler på autoriteter. Jeg har ønska å vise et fenomen innen norsk asylpolitikk, som jeg har fått god innsikt i på grunn av Marias sak. Det kunne nok bli gjort mer nøytralt av andre, men det ville trolig gitt dårligere intervjuer. Morgenbladet valgte å akseptere den trade-offen.

De aller fleste av dem jeg har snakket med jobber nå med nye asylsaker som engasjerer dem. Å kalle dem mine «støttespillere» blir dermed reduserende. Jeg er da heller ikke lenger noen «part» i en pågående sak. Selv om jeg har vært en «part» kan jeg ikke se at det skulle diskreditere meg som deltaker i ordskiftet om asylpolitikk.