Hiphop er død. Leve hiphop.

Hva er det som opptar hiphopere mest? Hiphop, selvfølgelig.

CD: Nas er sint. Siden New York-gutten debuterte med den spartanske, gatepoetiske, fullstendig fantastiske nittitallsklassikeren «Illmatic» i 1994, har han sett sitt elskede hiphop pensle inn i en mer kommersiell, innholdsløs og gulltannfiksert retning. Dagens rap er mer opptatt en penger enn rim, ja Nas går så langt at han hevder at hiphopen slik han kjente den er død. «Alle høres helt like ut», freser han på tittelsporet «Hip Hop Is Dead», og fortsetter: «Hip hopper since a toddler /One homeboy became a man then a mobster /If the guys let me get my last swig of Vodka/R.I. P., we\'ll donate your lungs to a rasta /Went from turntables to mp3s/From «Beat Street» to commercials on Mickey D\'s /From gold cables to Jacobs /From plain facials to Botox and face lifts». Auda.

Ur-rappen

Nå er det ikke akkurat nyskapende å klage over hiphop-ståa, men det er likevel en smule elegant å dedikere hele sitt åttende album til saken. Der Nas\' sisteskive «Street\'s Disciple» (2004) var en frodig og bluesosende vandring gjennom musikkhistorien, er «Hip Hop is Dead» sparsommelig og beatpuristisk à la «Illmatic». Nas forsøker å komme så nær ur-rappen som mulig, og i begynnelsen, vel, i begynnelsen var ordet. Det er ingen tvil om at Nas fortsatt har ordet i sin makt. Det er guttens lyriske kvaliteter som har gjort ham verdensberømt, og det er rimene som skal redde hiphopen. «Hip Hop is Dead» er spekket med gode historier og intrikate metaforer. På tankefulle og kornydelige «Blunt Ashes» knytter han soulhistorien opp mot sin egen skjebne, og på James Brown Brown-samplende «Where Are They Now» hyller han noen av sine gamle hiphophelter med spinnville navnerim.

Plankekjører

Men der «Hip Hop is Dead» er sterk i rimene, er den dessverre svakere i produksjonen som skal framheve tekstene. Salaam Remi klarer ikke å gjenskape gullet fra «Made You Look» (2002), verken på MF Doom-aktige «Who Killed It» eller «Where Are They Now». Black Eyed Peas\' Will. I.Am er som regel god på å reprodusere gamle hiphophits, men overbeviser ikke på annet enn tittellåta, og Kanye West plankekjører soulvarme «Let there Be light». Når man skal skjære produksjonen inn til beinet, så må man gjøre det bra . Derfor er også sistesporet «Hope» platas sterkeste spor. Med unntak av bitte litt «Hip Hop will Never Die»-koring på begynnelsen og slutten, består den av en ren Nas-a capella.