OMSTRIDT OG BEJUBLET: Feministiske debattanter har kritisert anmelderne for ikke å påpeke storskjermstrippingen under Outkasts Øya-konsert. De er igjen blitt kritisert for ikke å kjenne sjangeren. Kanskje handler det mer om at folk har ulike opplevelser av hva som er vulgært. Foto: Jørgen Kvalsvik / Dagbladet
OMSTRIDT OG BEJUBLET: Feministiske debattanter har kritisert anmelderne for ikke å påpeke storskjermstrippingen under Outkasts Øya-konsert. De er igjen blitt kritisert for ikke å kjenne sjangeren. Kanskje handler det mer om at folk har ulike opplevelser av hva som er vulgært. Foto: Jørgen Kvalsvik / DagbladetVis mer

Hiphop på bortebane

Hva er vulgært i et seksuelt frigjort samfunn?

Kommentar

Etter hiphopduoen Outkasts konsert under Øyafestivalen har feministiske debattanter bebreidet de jublende norske anmelderne, som ikke skrev om den delen av konserten der storskjermen viste svære projeksjoner av ansiktsløse, strippende, buktende kvinner i stringtruse. De har igjen blitt kritisert av musikkskribenter for ikke å forstå rapestetikken generelt eller Outkasts referanser til strippeklubber i sørstatene spesielt.

Et argument som går på at den som liker en hiphopartist, er forpliktet til å omfavne alt ved den komplekse sjangerens estetikk og moral, holder ikke vann. De som instinktivt opplever et uttrykk som ubehagelig, vil gjøre dette selv om de får vite at det er en del av en tradisjon og en halvironisk lek.

Men ingen har etterlyst kritikk av svenske Robyn, som gjorde sine bensprikende buktninger på samme scene dagen etter. Popikonet Beyonce, som ofte beveger seg og kler seg på en måte som minner om Outkasts skjermdamer, hylles som et feministisk forbilde på grunn av jerngrepet om egen karriere og sine positive budskap til unge jenter.

Det kan virke som om det ikke er nakenheten eller vrikkingen som er problemet, men at de vrikkende ikke er kjent fra før som sterke karrierekvinner. Beskyldningen om å være kvinnefiendtlig synes å komme hvis det er et skille mellom den som snakker og den som kler av seg, ikke hvis de er en og samme person.

Det skillet er ikke så dobbeltmoralsk som det kan virke. Sex er det mest personlige og intime som finnes, og samtidig en drift som kan utnyttes kommersielt. Det gjør at seksualisering kan virke frastøtende mer enn tiltrekkende, når den kommer fra uønsket hold. Når den mest upersonlige, objektiviserende og mekaniske seksualiteten prakkes på noen som ikke har oppsøkt den, i en situasjon der det er vanskelig å vende blikket vekk, føles det fort ubekvemt. Det føles vulgært.

Siden det nesten alltid er kvinnekroppen som vises frem på denne måten, vil nok slik påtrengende objektivisering som regel føles mer ubehagelig for kvinner. Det ubehaget bør ingen bebreide dem.

Samtidig er det et godt poeng når Knut Schreiner påpeker på Facebook at det er arbeiderklassesjangre som hiphop, metal og country som beskyldes for å ha et forkastelig kvinnesyn. Den som mener det er galt å vise frem kvinner som sexobjekter per se, bør også protestere når det skjer i en mer lettfordøyelig innpakning, ikke bare i det breiale språket til artister som har slått seg opp nedenfra og griper sjansen til å spraye tenåringsfantasiene sine, om penger, biler og kvinner, i flertall, over et gigantisk lerret.

Jeg er selv Outkast-fan, koste meg på konserten, og syntes strippingen var beklemmende, om enn snarere på en pubertal enn en kvinnefiendtlig måte. Outkast er en eksentrisk, sammensatt duo som ikke skal reduseres til sin egen videosnutt.

Men den som spiller på sex, som popartister alltid har gjort, presser mot grensene til sine tilhørere, og risikerer å tråkke over dem. Outkast gjorde det overfor flere av sine fans på torsdag. Det er ingen grunn til å være forarget på deres vegne av den grunn. De er neppe så ømskinnede selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook