Hipp emballasje

«Merket for God Design» premierer fantasiløs innpakning fremfor gjennomgripende produktdesign.

HVOR MANGE NORSKE

næringslivsledere vet egentlig hva ordet «design» innebærer?

De siste 35 årene har næringslivet og det offentlige vært enige om at det må tilrettelegges for landbasert industrivirksomhet her i landet, og at vi ikke kan leve av råstoffproduksjon og fossilt brensel resten av vår tid. - Vi trenger verdiskapning på fastlandet, ropes det.

Likevel fortsetter verdiskapningen på land i akkurat det samme sporet som før.

Universiteter og høgskoler står i kø bak det samme mantraet, og repeterer at Norge ligger 20-30, kanskje 50 år bak våre nærmeste naboland. Der har de vært så fattige på naturressurser at de har vært nødt til å skape verdier ut fra kunnskapen og ferdighetene i befolkningen. Svenskene har to toneangivende bilmerker, en sterk metallindustri og møbelgiganten IKEA. Danskene har Bang & Olufsen, Georg Jensen, Tuborg og nå også vårt eget Ringnes, er i tetsjiktet i dyre designprodukter i verden. I Finland begynte man å produsere brukervennlige mobiltelefoner med stor skjerm i stedet for dekk og gummistøvler.

Når man snakker om næringsutvikling i Norge er det fortsatt råvareproduksjon som gjelder, kun avbrutt av eiendomsutvikling, advokat- og finanstjenester. Hvor lenge skal vi bygge flotte kontorer og frisørsalonger og flytte hverandres penger og klippe håret på hverandre alle sammen?

«INNOVASJON»

og «kreative yrker» ble viktige buzzwords da ting endelig begynte å gå på skinner igjen etter bankkrisa på begynnelsen av 1990-tallet. Uansett hva man jobbet med den gangen, skulle det være kreativt. Under den første perioden med «Big Brother» satt en oljeboringsarbeider, en ingeniørstudent, ei veikrovertinne og en reseptar i en bunker på Fornebu i et nasjonalt kringkastet fylleslag og snakket om fremtiden:

-Jeg kan gjøre hva som helst, bare det er kreativt, sa Ramsey.

Om ikke annet, kreerte han maksimalt ut av sine 15 minutter.

TEKNOLOGER

, markedsførere og økonomer hev seg på innovasjonsbølgen. Her skulle alt oppfinnes på nytt. Nye, himmelstrebende luftslott ble til. Kombinasjoner av kjente teknologier og eldgamle finansieringssystemer ble til banebrytende, kreativ innovasjon, godt hjulpet av luftige visjoner, sprudlende champagne og en lysende fremtid dot com. Men å handle i luft skaper ikke særlig mye større verdier enn frisørvirksomhet. Da lyttet man til et råd fra det ellers så forsiktige Designrådet, som hadde en mulig løsning på problemet: Nye produkter må pakkes inn pent. I løpet av få år gikk «design» fra å være et fremmedord til å være noe både innovatørene, de kreative arbeiderne og alle landets ingeniører og datanerder drev med.

Ordet omfatter mye, men oppfattes smalt. Spør en norsk bedriftsleder i dag om design, og han vil sannsynligvis beskrive formen og fargen på produktet sitt, og kanskje fortelle noe om pappesken det leveres i. Design er et ord han har lært seg til å ta med i enhver presentasjon. For ordet i seg selv betyr jo ingenting. Annet enn en fjær i hatten fra Norsk Designråd for fremragende emballasje eller nyskapende avisformgiving. «Merket for God Design» er i ferd med å vanne ut seg selv ved å premiere fantasiløs innpakning fremfor gjennomgripende og velfungerende produktdesign.

NORGE BLE ALDRI

del av «Scandinavian design»-bølgen som skylte over verden fra 1970-tallet, og som blomstret opp igjen fra midten av 1990-tallet. Eksemplene som dras oftest frem i media, er unge designkollektiv som hovedsakelig tegner møbler. Produktene deres lages i små serier og ligger i grenselandet mellom interiørarkitektur og kunsthåndverk. Formgivingen er god, designerne er dyktige, men igjen: Dette er pynt, ikke industridesign. Når Designrådets svært dyktige direktør Jan Stavik trekker frem eksempler på god design for bedriftslederne, må han støtte seg på gamle Dagens Næringsliv-oppslag om en slu sveitser som selger norsk oppdrettslaks for 1400 kroner kiloen. Eksempelet er godt, men sier mer om merkevarebygging og emballasje enn om design.

Derfor blir Norge heller ikke i 2004 kjent for design. Designerne blir fortsatt trukket med i produktutviklingen for å lage en plast- eller aluminiumskasse rundt det ferdige maskineriet. Slik «styling» solgte produkter i lassevis i USA på 1920-tallet, men er ikke tilstrekkelig for å hevde seg på dagens internasjonale marked.

Industridesign i Norge i dag handler om hardføre sensorer i offshorevirksomheten, om stoler produsert av resirkulerte bruskorker på Røros, om det sunnmørske møbeleventyret i Skodje. Her trekkes designerne med i produktutviklingen og påvirker miljøgevinst, produksjonsmetoder, brukervennlighet og ergonomi. I tillegg til formen.

Industridesign skal tilføre et produkt merverdi, selvfølgelig den svevende, immaterielle, men først og fremst den håndfaste som kan finnes igjen på bunnlinjen. Her har norsk næringsliv mye å lære.