KLARE FOR FEST: Petter Stordalen og kona Gunhild Stordalen tar imot gjester til 16. mai fest. Antrekkene er ikke tilfeldig valgt. 
Foto: Heiko Junge / Scanpix
KLARE FOR FEST: Petter Stordalen og kona Gunhild Stordalen tar imot gjester til 16. mai fest. Antrekkene er ikke tilfeldig valgt. Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer

Hippie-Petter har skjønt det

Ikke fnis eller fnys når Petter Stordalen leker blomsterbarn. Hippieverdier og forretningssans hører sammen.

EN MINTGRØNN folkevognbuss stopper foran herskapshuset i Bygdøy Allé. Ut bykser en kortvokst, middelaldrende kjekkas med spenst og latter. Han har på seg slengbukser, frynsete Jimi Hendrix-jakke og Lennon-solbriller, like påklistret som pannebåndet over den korte luggen. Ved hans side: en langbeint blond indianerkvinne som smiler tappert. Det gjør ikke han. Han gliser, nyter øyeblikket, omgitt av et titall fotografer og journalister. Rynkene folder seg brunblidt rundt den energiske tanngarden mens han gjør peace-tegn med fingrene.

Hippien fra helvete? Et blomsterbarn gjenfødt som atletisk vestkantzombie? Det kunne vært en scene fra en Wam & Vennerød-film. En ironisk reklame for Volkswagen, Colgate eller Nivea selvbruningskrem. Men det er Petter Anker Stordalen, Norges mest utagerende hotelleier og investor, doing his thing. Like skamløst som smakløst markedsfører han seg selv, sitt nettverk og sin virksomhet, uten å betale for annet enn moroa.

HAN HAR PUGGET manus. Hvordan var det nå igjen? «Asså, for Gunhild og meg ... når du er rusa ... rusa på livet ... på kjærligheten ... på hverandre ... på en bærekraftig kapitalisme ... ». Hva, er han virkelig rusa? Stemmen lyder merkelig innøvd, som en National-skuespiller på valium. « ... da er ingenting mer fantastisk enn å arrangere en kjempefest for mange venner!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja visst, 16. mai, det årvisse Stordalen-spetakkel, landets mest offentlige privatfest, to hundre små og store kjendiser og doldiser, utkledt etter tema. I år: Flower Eco Power, eller noe sånt: «Dette skal være 'Make love, and no emissions',» sier Gunhild og unnskylder ankomsten i en «fossil dinosaur» av en bil. «Du må fornye deg. Alternativet til fornyelse er forvitring,» messer Petter, fortsatt i det høyttravende leie. «Hvis vi skal løse noen av de kjempeproblemene vi står overfor, må vi fornye oss, og da tenkte vi: rød løper, det er litt yesterday. Dette er fremtiden - en grønn løper!» «En fornybar løper», korrigerer Gunhild. «Det viktigste i kveld blir kjærlighet,» sier Petter. «Kjærlighet til hverandre, kjærlighet til framtida, kjærlighet til planeten som barna våre skal arve.» Så spaserer paret hånd i hånd inn i sitt himmelske Frogner-Woodstock, iherdig geleidet av eventbransjens St. Peter, Jan Fredrik Karlsen.

HETER MAN STORDALEN, fester man ikke med måte. Man fester med mening. Ødslende, selvfeirende milliardær? Yesterday. Heller en lojal representant for det norske godhetsregimet, som løser kjempeproblemer over hele verden i kraft av vår enestående sunne fornuft, høyt utviklede miljøbevissthet, overlegne fredsvilje og imponerende treffsikre bombefly.

I Stordalens tilfelle skjer det ikke til frustrasjon for lokalbefolkningen. Bortsett fra naboen Ingeborg Moræus Hanssen, som i god tid før festen klagde på lydforurensning. I stedet ble det visuell forurensning av Bygdøy Allé: forrige århundrets mest glorete klesmote resirkulert av halvhjertede finansmenn, etter kjøpefest på Festmagasinet Standard. Vi har nå sett Trygve Hegnar med pannebånd, Hans Geelmuyden med blomsterkrans og Jan Haudemann Andersen i hvit parykk. Og vi sier: Aldri mer 16. mai!

«MILJØKLOVN» har sistnevnte kalt Stordalen. Fire millioner på champagne, fingermat, underholdning, lyskastere, stillaser og cellofan er i alle fall et artig klimaregnskap. «Fuck For Forest» gjør trolig like mye for miljøet, med mindre utslipp. Noen av Stordalens gjester dro visstnok til New York for å skaffe kule nok hippieklær for anledningen. Uten å kjøpe klimakvoter!

Penge-Petters klimahippieparty kan følgelig stå som hittil festligste norske eksempel på det Tom Wolfe døpte «Radical Chic»: fiffens utvendige, moteriktige flørt med venstreradikale saker eller stiler. Eller skulle vi heller si hippiekitsch? For hva sto hippiebevegelsen for? Antiestablissment, antimaterialisme, antimilitarisme, antikarrierejag. Det motsatte av kapitalisme!

SIKKER PÅ DET? Her må vi faktisk forsvare Stordalen. Og påklage den doble karikaturen som preger nesten all omtale av alternativ ungdomskultur og kapitalistisk establissment: «Hip» versus «Square». Farger, vitalitet, opprør og autentisitet mot søvndyssende konformitet, kald kynisme og tomt forbruk. Så enkelt var det ikke, og er det ikke.

Den amerikanske forfatteren og kulturhistorikeren Thomas Frank har (bl.a. i boka «The Conquest of Cool», 1997) vist hvordan ledelsesteori og hippiefilosofi snarere sammenfalt på sekstitallet. Samtidig som LSD-guruen Timothy Leary stemplet business-Amerika som en sjelløs, hjerteløs, livløs menneskerobot, utkom boka «Up The Organisation: How To Stop The Corporation from Stifling People and Strangling Profits», der forfatteren Robert Townsend (sjef hos Avis Bilutleie!) hyllet «subversive» ansatte, refset «monsterbedriftene» og erklærte død over hierarkiene. Som lysende ledereksempel trakk han fram Ho Chi Minh, den vietnamesiske kommunistlederen som ledet krigen mot amerikanerne. Hakket mer radikalt enn å ha Che Guevara på hybelveggen!

EN EKTE HIPPIE avskydde massekulturen og forbrukersamfunnet, men fikk nesten all input via massemedier, markedsføring og merkevarer. Han var antimaterialist, men trengte produkter for å vise det. Han ville «tilbake til naturen», men betalte ekstra for ferdig slitte Levi's. Dette omtales ofte som systemets «ko-optering» av en autentisk, idealistisk motkultur, for å forsvare egen makt og profittere på et nytt ungdomsegment.

Men mange yngre businessfolk på sekstitallet - særlig innen reklame, media, underholdning og mote - så ikke historiens mest antikommersielle ungdomsbevegelse som en trussel. De så den som alliert i sin egen kamp mot gubbeveldet og regelrytteriet i de store konsernene. Hippieverdier som individualitet, kreativitet, frihet, ekthet, selvutvikling, nytelse og fornyelse var helt i tråd med deres eget hjerte og virke, og banet vei for antiautoritære omveltninger i næringslivet selv. Og slik har det fortsatt. Hippiene er historie, men «hipp» og kreativ ønsker vi å være, like mye i kontorlandskapene, som på gata og utestedene.

STORDALEN har derfor skjønt mer enn han kanskje selv aner. Ikke bare er Jimi Hendrix-looken knapt mer outrert enn andre antrekk vi har sett ham i. Han snakker høyt og hest om å bli utfordret og begeistret, om å la de tusen blomster blomstre og de tusen ideer strides. Ledelse à la Stordalen er snytt ut av hippietiden, som fikk en renessanse i næringslivet på nittitallet, nettopp da underdog'en fra Porsgrunn danket ut de «striglede» kjøpmenn.

Den gang som nå: Hippieverdier er bra for business. Og mange av dagens næringslivstopper er mer frika enn «ekte sekstiåttere». Så derfor, ikke le av Petter Stordalen. Følg heller med i historietimen.