- FORTJENER HYLLEST: - La oss like godt plassere Todd Rundgren helt der oppe, ved siden av den norske kongen av intelligent sangskriving, favorittmelankolikeren til alle unge og gamle sekstiåttere: Jan Eggum! , skriver sosiolog Kjetil Rolness. I helga er Rundgren i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
- FORTJENER HYLLEST: - La oss like godt plassere Todd Rundgren helt der oppe, ved siden av den norske kongen av intelligent sangskriving, favorittmelankolikeren til alle unge og gamle sekstiåttere: Jan Eggum! , skriver sosiolog Kjetil Rolness. I helga er Rundgren i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Hipsternes Jan Eggum

Norgesaktuelle Todd Rundgren gir kule folk god samvittighet for å like søt musikk. Kjetil Rolness kommenterer.

«TÅDD RUNDGREN, sa du? Artist? Kjent på 70-tallet? Svensk, vel? Nei, forresten, jeg tenkte på Ted Järdestad».

Det var mannen i gata. Vi prøver igjen.

«HAN HAR VÆRT en stor inspirasjon for meg i mange år». (Lindstrøm)

«Jeg har over tredve plater med ham og elsker alle som en». (Knut Schreiner)  

«Eg er ein ikkje-truande, med eit religiøst syn på Todd Rundgren». (Agnes Ravatn).
     
Slik snakker hipsteradelen i Norge om den lune og lunefulle mannen som i dag dybdeintervjues under by:Larm og de neste dagene solospiller i Oslo og Bergen. Todd Rundgren er karriereplanleggeren fra helvete, en merkevarebygger spesialisert på selvskading. Heldigvis har han folk til å ta vare på seg. Folk som ikke bare respekterer hans enorme, mangslugne produksjon, hans status som kunstner og individualist i en bransje av horer og haier, men som nærer denne varige, innstendige, lett nerdete entusiasmen som heller burde kalles hengivelse. Hvor kommer den fra?

RUNDGREN har selv sagt om New York Dolls (som han produserte) at de var «et av de første bandene som kritikerne følte de eide». Opplevelsen av eierskap, det sterkt følte eierskap, er også Rundgren-kultens kjerne som sosialt fenomen. Verdien av eierskap avhenger av knapphet, i dette tilfellet av de indre, edle egenskaper - kunnskapen, smaken, sensitiviteten - som gjør at cirka fire hundre nordmenn har oppdaget de uendelige vidder og dyp hos en rocklegende som ni av ti ikke har hørt om. Audun Vinger, Vinduet-redaktør og toddismens norske yppersteprest, plasserte ham nylig på coveret av litteraturtidsskriftet, til ære for hans «pasjonerte fans, som vet at de vet noe andre ikke vet».

Å stå fram med som toddhead er derfor jevngodt med å tegne et flatterende selvportrett for spesielt interesserte, slik noen av oss har gjort i Vinduets «Todd is God»-serie på nettet. Men slik paranoide likevel kan være forfulgt (jf. Woody Allen), kan også snobber ha hjerte for sanne verdier. De finnes i musikken, den få snakker om når de genierklærer Todden.

RUNDGREN FØLTE «singer-songwriter»-etiketten som en tvangtrøye, og dro i stedet på tur - virkelig på tur - ut i hardrock, progrock, artrock, arenarock, powerpop, new wave, bossa nova, blues og a cappella. Men selv han framstår som eksentriker, tusenkunstner og teknofreak, er det melodiene som utgjør skattkisten. Søte ballader, unnfanget og innspilt på piano, bygd og reist av vakre, himmelske akkorder. Tid for litt harmonilære.

UNDER SITT gjesteprofessorat(!) ved Indiana University i 2010 holdt Rundgren et tørrvittig foredrag der han demonstrerte sine oppdagelser som ung mann ved klaviaturet: Her er en vanlig C-dur-akkord. En enkel, flat treklang. Men - legg en finger til, få en Cmaj7 - en stor septimakkord - og voila! «Jeg føler meg plutselig så melankolsk!»

What a feeling. Lille-Todd hadde funnet en av kunsthistoriens største emosjonelle understrømmer. «Melankolien er min glede», sa Michelangelo. Og popmusikken renner over av den. Finnes det i det hele tatt stor pop som ikke nærmer seg dette stemningsleiet? En melankoli som setter oss i berøring med triste følelser uten å gjøre oss tungsindig, ja som faktisk har motsatt virkning; som løfter oss opp, fyller oss med livgivende skjønnhet?

RUNDGRENS patenterte melankoli oppstår ved den ekstra noten i akkorden, den odde basstonen under treklangen, det som setter et distinkt mood straks fingrene faller på tangentene. Mens en C-dur simpelthen sier: «Slik starter sangen», sier en Cmaj7: «Slik skal du føle».

Prøv selv å spille en C dur-akkord med F som basstone. Eller enda bedre: En Cmaj7 med D i bassen. Selveste T-akkorden! En umiskjennelig signatur som samtidig vekker til live guden over alle guder: Burt Bacharach. Uten Burt, ingen Todd.

Todd låtskriver seg inn i en stolt tradisjon: The Brill Building, Bacharach, Brian Wilson, McCartney, Jimmy Webb, Carole King, Laura Nyro, Joni Mitchell, Philly-soul, West Coast. Stikkord er tette, rike akkorder, smarte kordprogresjoner, spenstige, langstrakte sanglinjer, arrangementer full av finesser og overraskelser. Og likevel fengende, nynnbar, kommersielt gangbar musikk. Her er gjelden til jazz og klassisk større enn til blues. Hvis blues er arbeiderklasse, er dette poptrisesse for borgerskapet. Sårheten og lengselen har et sofistikert, lett distansert drag. Ikke den lille, men den store septim!

A WIZARD, A TRUE STAR? I mine ører er Todd Rundgren først og fremst en håndverker og tradisjonsbærer, dernest en kunstner og original. Han er ikke redd for å kunne noe, og gjør seg like mye flid med låtsnekring som med lydproduksjon. Det aktualiserer han som forbilde i en tid der den «store» rocken har henfalt til veldig, veldig episke barnesanger (Coldplay o.l.) og indiemusikken ligner en vernet bedrift i mote- og resirkuleringsbransjen. Svært få av 2000-tallets indieutgivelser har fått klassikerstatus, og grunnen er enkel. Kunstnersjelene prioriterer sound, konsept og attityde. De har ikke bærekraftige melodier, eller ser det ikke som en prioritet. Men det er jo nettopp kunsten: å lage en sang så enkel og god at også mor og barnebarn kan like den.

KANSKJE MORA DI digget Carole King, som i dag har solgt over 25 — tjuefem - millioner av LP-en «Tapestry», lydtapet på alle småfrika pikerom siden tidlig syttitall. Todd ble kalt «the male Carole King» etter sine første album og hitene «I Saw The Light» og «Hello It?s Me» - noe han hatet og noe dagens toddister kanskje ikke liker å bli påmint. Men hva er galt med ost og rødvin? La oss like godt plassere Todd Rundgren helt der oppe, ved siden av den norske kongen av intelligent sangskriving, favorittmelankolikeren til alle unge og gamle sekstiåttere: Jan Eggum! Jeg tuller ikke. Begge har bygd sine karrierer på sløye korder og såre kjensler, med en felles, usvikelig popsans i bunn. Eggum selv eier et titalls Todd- og Utopia-plater og holder ballademakeren Rundgren i alle fall som en «halvgud».

Når skal resten av verden forstå? Siste ord går til Magnus Hængsle, dessverre mindre kjent for sin fine Todd-inspirerte soloplate enn for gjesterollen i Bård og Haralds husband «Svidd gummi»:

«Det er kun et tidsspørsmål før Todd Rundgren blir nevnt i samme åndedrag som Beethoven og Mozart».