- Historie er å glemme

I august er en ny, norsk litteraturhistorie hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker. Forteller professor Per Thomas Andersen den samme historien enda en gang?

- Hva er historie, professor Andersen?

- Det er å glemme. Historien kan aldri skje en gang til. Den kan bare fortelles. For å få til det, er det like viktig å glemme som å huske. Uten glemsel kan man ikke skape noen store linjer. Og det trenger man for å fortelle en god historie om litteraturen. Men det blir litt galt å begynne her, for nå kommer bare folk til å lure på hva jeg har utelatt i denne litteraturhistorien, sier Per Thomas.

De siste par åra har han brukt mesteparten av sin tid på å skrive en ny norsk litteraturhistorie. Og med tanke på at hele historien nå er samlet i ett bind, blir prinsippet om å glemme lett forståelig.

Drivkraft

Andersen har satt ned en rekke punkter, eller setninger som han selv kaller det. Disse setningene har fungert som en drivkraft gjennom litteraturhistorieprosjektet.

- Forfatternes tekster er viktigere enn deres biografi. Forbindelsen til andre kunstarter, som for eksempel bildekunst og musikk, er like viktig som forbindelsen til politisk og allmenn historie. Modernitetens historie er like viktig, eller viktigere, enn nasjonsbyggingshistorien. Og - denne litteraturhistorien orienterer seg mer til europeisk idéhistorie enn til avisdebatter.

Feil om modernismen

- Hvorfor?

- Jeg tror modernitetens historie angår oss mer i dag enn nasjonsbyggingshistorien gjør. Modernitetens historie er lang. En del av denne er modernismen. Og den kan vi bruke som et eksempel. «Tungetaledebatten», med Arnulf Øverland i spissen, fikk så stor innflytelse på grunn av en avisdebatt på 50-tallet. At modernismen kom til Norge på 50-tallet, og 30 år for seint, er feil. Modernismen kom til Norge i 1890-åra. Derfra kan vi følge en kontinuerlig linje, sier Andersen.

Norges første roman

- Hva har vært den største overraskelsen i arbeidet?

- Jeg har hatt stort utbytte av å lese et bredere tekstutvalg fra norrøn tid. Gulatings lov er spennende. Teksten forteller mye om livet den gangen. Bytterett på treller er noe av det som blir utdypet. Det var visse ting man måtte passe på. Trellene skulle ikke suge melk av kyrne, og man skulle være sikker på at de bar ut sitt eget piss om morgenen.

Gulatings lov er tett skrevet og full av litterære virkemidler. Det er noe helt annet enn dagens Norges lover.

I tillegg har Andersen oppdaget det han bestemt mener er Norges første roman, «Tristrams saga ok Isondr».

- Det finnes ingen original, men dette er en kjempeviktig tekst i europeisk litteraturhistorie. Vi vet at teksten er skrevet av Broder Robert ved Håkon Håkonssons hoff på 1200-tallet.

Andersen synes det er utrolig at man ved faget nordisk ikke engang har fått vite at Broder Roberts tekst finnes.

En slanket kanon

- Det er blitt sett fullstendig bort fra ridderdiktningen som ble skrevet ved Håkon Håkonssons hoff. «Tristrams saga ok Isondr» finnes på engelsk og tysk, men ikke på norsk. Jeg håper den blir gitt ut nå, sier Andersen.

- Dimensjonsproblemet er det verste ved å skulle skrive om det hele i ett bind. Det sier seg selv at det ikke er plass til alt. Jeg har måttet gjøre avveininger.

For Andersen har det vært en utfordring å unngå å komme med en katalogvariant.

- I stedet for en rettferdighetsmatematikk, hvor alle får like mye omtale, har jeg valgt ut enkelte verk jeg skriver mer om. Her har jeg også lagt inn tolkning og analyse. Jeg har for eksempel valgt å skrive om Olav Duuns «Mennesket og maktene», dermed blir det mindre om «Medmenneske». Dette er kanskje en prioritering enkelte vil være uenig i.

- Har du laget en ny kanon?

- Nei, dette er en pensumbok, så jeg forholder meg til pensumverk og en allerede etablert kanon.

Ingen som Sandel

- Hvor dukker problemet med å skrive om samtidslitteraturen opp?

- Fortolkningsmessig skjer det noe med en historiker når han har vært en primærleser. Konkret signaliserer jeg at jeg skriver annerledes fra 80-tallet. Da bruker jeg mer trender og retninger og trekker bare inn forfatterne som eksempler.

- Hva har truffet deg mest etter 70-tallet?

- Jeg betrakter Tor Ulven som en stor lyriker. Jon Fosse er en betydelig dramatiker. Når det gjelder romanforfatterne, blir det nesten banalt å si Jan Kjærstad, men jeg kommer ikke utenom ham. Ellers synes jeg Hanne Ørstavik er en av de mest spennende nye stemmene.

En av Andersens favoritter er Cora Sandel.

- Hun har en musikalitet i språket som ingen andre har. Den midterste romanen i Alberte-serien, «Alberte og friheten» (1931), er som å lese en fransk roman på norsk.

Andersen framhever også Camilla Collett.

- Å lese Collett i en modernitetshistorisk sammenheng er kjempespennende. Hun brøt opp fra det hun omtalte som «det norske tedrikkingsmysteriet» og reiste rundt i Europa med et svart skrin. I dette la hun tekster om det hun opplevde. For meg står det som et bilde på det moderne jeget, et jeg som blir til gjennom skriften.

Bør ikke leve lenge

- Er det å skrive en litteraturhistorie en slags maktutøvelse?

- Jeg har gjort det tydelig at det er en stemme som forteller. Jeg legger ikke ting fram som en sannhet. Jeg vil unngå objektivitetstrikset og har forsøkt å gå den andre veien.

Andersen tenker seg litt om før han legger til:

- Jøje meg. Dette er ikke min historie - det er mange stemmer. Jeg forteller en vandrehistorie, noe som er blitt fortalt mange ganger. Det er min stemme ved siden av en faglig konsensusrøst. Og den holder deg jo på plass!

- Hvor lenge tror du din litteraturhistorie vil vare?

- Jeg håper den har en viss varighet, men som fagperson mener jeg at lærebøker og faglitteratur stadig bør fornyes. Sånn sett håper jeg ikke boka får noe evig liv.

- Hva med dine egne to romaner? Hvor har du plassert dem?

- Det var blant de ting som definitivt måtte glemmes for at dette skulle bli en god historie...