Historie som overbeviser

Solid erindringsroman fra krigen i nord. BOK: «Min lange reise ender her» er siste del av Ragnhild Nilstuns trilogi om syvbarnsmoren Anna Figenschou, som giftet seg i Vadsø i 1888. Den er bygget på et portrett av forfatterens oldemor. I siste bok befinner Anna seg på et gamlehjem i Hakadal. Hun forteller sin historie til oldebarnet sitt, som er den fiktive forfatteren selv.

NS-sønn

Boka er laget som en springende erindringsroman. Den sentreres rundt evakueringen fra nord i 1944. Anna og hennes nå se- nile ektemann Erik, får hjelp av eldstesønnen Sigurd på sin flukt fra kommunistene. Sigurd er NS-medlem og reisen fra Vadsø til Hakadal er en reise gjennom krigens Norge. De møter tyskere og tyskertøser. De ser jugoslaviske fanger, og overnatter hos en mor som mistet begge sønnene ved Østfronten.

Slitne flyktninger

Og de treffer motstandsfolk. Deriblant flere av Annas barn, som har store problemer med broren som valgte feil side.

De to første bøkene i trilogien kom i 1996 («For mitt blikk») og 2002 («For kjærlighets skyld»). Ragnhild Nilstun forhaster seg med andre ord ikke. Og det er solide saker hun kommer med. Miljøet er overbevisende. Skildringen av det flerkulturelle nord med lapper, samer og læstadianere. Krigen som var så mye tyngre for dem der oppe. De nyskurte husene de måtte forlate, og som ble satt i brann. Folk som mistet alt, og endte som skitne flyktninger på mottak i Trondheim, og måtte gjennom nedverdigende avlusing.

Uvitende

Fortellingen om Anna er ingen helteroman. Den skildrer en gjennomsnittsskjebne. Portrettet av Anna er heller ikke entydig. Hun var født av god familie, men da faren døde ble de fattige. Hun selv ble sendt som fosterbarn til tanten og onkelen. Hele livet kommer hun til å preges av en streng frykt for fattigdom. Hun ødelegger muligens sin eldste sønns liv ved aldri å godta at han får barn med deres samiske hushjelp. Hun mister en annen sønn fordi hun går fra en kjele med kokende vann. Aller best er skildringen av den sterke kvinnens manglende tro på egne meninger.«Kvinnesaken ble meg bare så … uvedkommende», sier hun og legger til at hun ble mer og mer uvitende for hvert barn som kom. .

Gammelmodig

Også språklig er boka gjennomarbeidet. Nilstun skriver med en muntlig-skriftlig– gammelmodighet; «propert», «forlite seg på», «vil jeg mene». De mange sprangene og den litt krøkkete setningsbygningen er ikke alltid like lett å følge. Men den overbeviser som en sentral fortelling om Norges nære historie.