Historiefordreining

I 1915 ga den ungtyrkiske militærjuntaen ordre om massedrap og deportasjoner av det ottomanske rikets armenske minoritet. Én million armenere ble drept. Til nå har det ikke vært utgitt noe omfattende studie av dette folkemordet på norsk. For et par måneder siden dukket det imidlertid opp en artikkel om temaet i Bernt Hagtvets nylig utgitte antologi «Folkemordenes svarte bok». Artikkelen heter «Hva skjedde med den armenske minoriteten 1915–18?», og er skrevet av filosofen Ragnar Næss.

Det kan virke som om Næss har ett formål alene, og det er å underbygge sin egen hypotese om at det ikke skjedde et folkemord på armenerne. For øvrig en hypotese Næss har søkt å bekrefte i mange år, i det store med den samme metodikken og uten synlig bevegelse. Til dette benytter han seg av et arsenal av allerede eksiterende fornektelseslitteratur.

Næss mer enn antyder at brorparten av armenere som dør i denne perioden led mye av den amme skjebne som den tyrkiske/muslimske befolkningen, som ofre i krig, nasjonalistisk kaos og blokade. Næss kaller epoken diffust for «folkemorderiske tider», noe som er en utilslørt relativisering av de faktiske forhold: At utryddelsen og deportasjonene av den armenske minoriteten skjedde over hele Anatolia, for det aller meste i det samme tidsrommet, våren og sommeren 1915, i en synkronisert aksjon som ikke ville vært mulig å gjennomføre uten den sentrale statsmaktens godkjenning. Som alle vet var det de tyrkiske muslimene som var herrefolket i det ottomanske riket, både juridisk og militært. Imperiet var et sosialt system med første og andrerangsborgere, med en «inn» gruppe bestående av muslimer og en «ut» gruppe bestående av ikke-muslimer, deriblant de armenske minoritetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Næss går detaljert til verks i historien for å sette søkelys på de tyrkiske muslimenes lidelser, som var reelle nok. Men ungtyrkernes intensjonelle overfall på sine egne kristne minoriteter i 1915 på den ene siden og de enorme lidelsene for alle ottomanske folkeslag under imperiekollaps og verdenskrig på den andre siden, er ikke sammenliknbare størrelser. Her blander Næss lidelseshistorie for å få liknelsen til å gå opp. Næss bruker mye spalteplass på å beskrive massakrer på tyrkiske muslimer under Balkankrigene 1912-1913, som ikke hadde noe som helst å gjøre med den armenske befolkningen. Til gjengjeld skriver han ikke et ord om de statskontrollerte massakrene i 1894 og 1909 som krevde 200.000 armenske liv, og som av faghistorikerne regnes som et forvarsel på hva som skulle komme i 1915.

Næss mener at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon på at massakrene og deportasjonene skjedde etter ordre fra den ungtyrkiske sentralmakten. Riktignok foreligger det ingen direkte skrevet ordre fra Enver eller Talat Pasha, militærjuntaens ledelse, om å utslette armenerne (ordrer av denne typen er av åpenbare årsaker vanskelig å oppdrive etter de fleste kjente folkemord). Det finnes derimot eufemismer i hopetall. Den tyrkiske guvernøren i Diarbekir, Mehmet Reshid, omtalte armenerne som «en svulst som må opereres bort». I mai 1915 sendte Talat Pasha et telegram til hærledelsen og partikadre i provinsene: «Uten hensyn til kvinner, barn eller invalide, uavhengig av det tragiske utfallet av deportasjoner: Disse menneskene må fjernes». At armenere ble deportert i hundretusener har selv den tyrkiske regjeringens offisielle historieskrivere erkjent. Det bør også være kjent for Næss at deportasjoner ut i ørkenen (og ikke til oaser som Næss insisterer på) i de tyrkiske sommermånedene, uten vann og mat, var synonymt med drap, og at den ungtyrkiske regjeringen var klar over dette. I artikkelen gjør Næss det i stedet til en paradegren å rette oppmerksomheten bort fra, og dermed også ansvaret, fra de sentrale myndighetene i Konstantinopel.

Det er påfallende at de som forsøker å omskrive og nedgradere betydningen av folkemord, ofte er de samme som snakker om varsomhet med bruken av folkemordsbegrepet i forsoningens navn. De har altså en dobbel agenda. Næss er intet unntak. For å fremme dialog, tilgivelse og vennskap mellom tyrkere og armenere har Næss kastet seg på det tyrkiske forslaget om å nedsette en komité som skal avgjøre en gang for alle hva som virkelig skjedde i 1915. Det er unødvendig å si at dette forslaget har blitt avvist et samlet korps av folkemordsforskere som et forsøk på å styre og kanonisere fri forskning og juridisk autonomi.

Hovedprosenten av Næss sine kildehenvisninger er basert på historikeren Justin McCarthy som benekter folkemordet og som i 2005 la fram sin forskning for det tyrkiske parlamentet. Han siterer også Heath Lowry som har veiledet tyrkiske diplomater i håndtering av folkemordssaken. Selv om Næss ikke er helt enøyd i sitt kildeutvalg, men også benytter seg av forskere som hevder at det var et folkemord, forblir hovedutvalget sært og tendensiøst.

Han benytter seg av historikere som går igjen i publikasjonene til The Turkish Historical Society, som er et reinhekla statlig propagandaverktøy som bryter alle tenkelige etiske retningslinjer for hvordan fri forskning skal foregå.

Næss vil ha hele debatten inn på et etnisk spor, og omtaler diskursen som den «armenske posisjon» og den «tyrkiske posisjon», som om spørsmålet om folkemord primært er et politisk anliggende. Forskningen rundt folkemordet har for lengst forlatt slike demarkasjonslinjer. Det finnes ikke en «armensk» og en «tyrkisk» versjon av historien. Historiefaget er derimot basert på analyse og kildekritikk, en motvekt mot politisk manipulasjon av historien. Det armenske folkemordet har i dag stor betydning for det internasjonale forskningsmiljøet og involverer en rekke fagdisipliner, primært inne historie, jus og samfunnsvitenskapene, men også innen kulturfag som kjønnsforsking og religionshistorie.

Næss presenterer det armenske folkemordet som en «kontrovers», men det er nok en gang å blande kortene. Næss har for så vidt rett i at folkemordet skaper kontroverser, men det er et storpolitisk anliggende som skyldes at Tyrkia driver et aktivt diplomati mot alle som forsøker å antyde at det var et folkemord i 1915.

Faglig sett er det derimot heller slik at Næss forsøker å skape et inntrykk av kontrovers. Det finnes ikke en eneste akademisk folkemordsantologi på markedet (bortsett fra Hagtvets) som ikke inkorporerer eller omtaler det armenske folkemordet som et paradigmatisk case study. Å påstå at disse på en eller annen måte skulle ha latt seg forlede av den «armenske posisjonen» er total skivebom.

Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.

Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet.