IRAN NESTE: Land etter land som ikke overholder amerikanernes interesser blir sanksjonert, angrepet, og bokstavelig lagt i ruiner. Ledere blir til demoner, og befolkningen skal «befris» fra tyranner. Slik var det i Irak, Libya og Syria. Iran er neste, skriver kronikkforfatteren. Her er Hassan Rouhani på en FN-konferanse i New York i september 2018. Foto: AFP / NTB Scanpix
IRAN NESTE: Land etter land som ikke overholder amerikanernes interesser blir sanksjonert, angrepet, og bokstavelig lagt i ruiner. Ledere blir til demoner, og befolkningen skal «befris» fra tyranner. Slik var det i Irak, Libya og Syria. Iran er neste, skriver kronikkforfatteren. Her er Hassan Rouhani på en FN-konferanse i New York i september 2018. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt:

Historieløs fortelling om muslimsk invasjon

Immigranter fra den islamske verden blir sett på som potensielle ekstremister. I realiteten er de på flukt fra de tilstander som vestens forsvarere av opplysningsidealer, demokrati og ytringsfrihet, har vært delaktige i å skape.

Meninger

Jeg leste nylig på Facebook at «islam er en ideologi som krever underkastelse, blir det mange nok som følger islams lære i et område, er det ikke lenger rom for moderate eller sekulære muslimer. Det blir heller ikke rom for ateister, kristne, jøder eller andre religioner».

Sharam Alghasi.
Sharam Alghasi. Vis mer

I dette utsagnet lanseres for det første islam som en umiddelbar fare for det norske samfunnet, og for det andre formidles implisitt en advarsel mot immigrasjonsbølgen til den vestlige verden og Norge; at de, les muslimene, kommer i store antall og fra alle kanter, sniker seg inn i våre samfunn, for å ta over, for å «snikislamisere» landet vårt.

Denne fortellingen er en dominerende fortelling i en mørkeblå tankegang om islam og immigrasjon i dagens Norge. Dessverre lider fortellingen av historieløshet. Denne fortellingen, basert på en forestilt fiende som truer «våre verdier», har gang på gang vist seg å ha historisk fatale konsekvenser for menneskeheten. En alternativ fortelling om voldelig islam og massiv immigrasjon, må dermed forholde seg til historien om hvordan virkelighetene blir til.

Den gang situasjonen i mange land, som vi enkelt kategoriserer som «muslimske land», sto i sterk kontrast til dagens situasjon, var det ingen massiv flukt til vesten, ei heller var det dominerende islamistiske krefter i disse landene.

Historien om en radikal og ekstremistisk form for islam i den muslimske verden går langt tilbake i tiden, men det gjør også historien om forkjempere for modernitet og sekularisme. Det politiske og sosiokulturelle landskapet i mange muslimske land, så tidlig som fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1970-tallet, avdekker en betydelig kamp mellom sekulære og religiøskonservative krefter. Nasjonalistiske bevegelser som panarabisme og arabisk nasjonalisme i land som Egypt, Syria eller Irak, kemalisme i Tyrkia, eller den iranske nasjonalismen, bekjempet religiøs fanatisme, og fremmet i stedet moderne og sekulære verdier.

Resultatet ble sekulære styresett i mange muslimske land, kjennetegnet av blant annet radikal forbedring av kvinnenes posisjon, og en unik kulturproduksjon innen litteratur, film, og musikk.

Islam, som en politisk ideologi, fikk begrenset innflytelse i politiske prosesser. Det var ikke spor av selvmordsbombere eller moralvoktere som passet på hvordan folk praktiserte sin religion. Islam tilhørte for det meste den private sfære.

Saudi-Arabia var imidlertid unntaket hvor landets statsreligion, wahhabisme, sto, og står for en reaksjonær og ekstremistisk form for islam, kjennetegnet av en meget ortodoks tolkning av Koranen.

Wahhabisme hadde imidlertid aldri sett dagens lys hvis det ikke var for massiv støtte fra kolonimakter, med Storbritannia i spissen.

Samme wahhabisme, i nær allianse med USA, har siden 1970-tallet spilt en fatal rolle i å etablere islam til en globalpolitisk maktfaktor. Da Afghanistan ble invadert av sovjetstyrker i 1979, var det nettopp de saudiarabiske wahhabistene som ble amerikanernes fremste allierte i ideologisk, økonomisk og militær organisering av deler av krigføringen mot de sovjetiske styrkene i landet.

USA ga også sin støtte til general Zia ul Haq da han i 1978, gjennom et statskupp, tok over makta i Pakistan. Han gjennomførte sharialover i landet, og ble lojal alliert av USA i krigen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan.

Ved siden av den saudiarabiske Wahhabismen, har den islamistiske doktrinen til det iranske regimet vært sentral i å promotere en fanatisk politisk islam på verdens basis. I dag er en utstrakt kontakt mellom amerikanerne og ayatollaene før sistnevntes maktovertakelse i 1979, godt dokumentert. Amerikanerne ga sin velsignelse for ayatollaenes maktovertakelse, og til gjengjeld kunne de sikre minst mulig uro i oljemarkedet, og en avstand til det sovjetiske nabolandet i nord.

Den mørke, religiøsfanatiske ånden, som de sekulære krefter i den muslimske verden en gang sendte tilbake i Aladdins oljelampe, ble i en prosess hentet ut. I denne prosessen var USA og dets allierte, instrumentelle i å støtte fram en reaksjonær og voldelig islamistisk ideologi på det geopolitiske og geokulturelle verdenskartet. Noen tiår seinere støtter eller angriper USA og dets allierte, arvtakere av den samme ideologien alt ettersom hva det lønner seg for dem.

Land etter land som ikke overholder amerikanernes interesser blir sanksjonert, angrepet, og bokstavelig lagt i ruiner. Ledere i disse landene blir til demoner, og befolkningen skal «befris» fra tyranner. Slik var det i Irak, Libya og Syria. Iran er neste. Det var bra med ayatollaene i 1979, men nå er de samme ayatollaene fare for fred på jorda. Mens land som er amerikanernes marionetter i den islamske verden, som for eksempel Saudi-Arabia, verken sanksjoneres eller angripes for terrorisme, for mangel på menneskerettigheter eller for utvikling av masseødeleggelsesvåpen.

Denne historien om vestens rolle i den politiske dynamikken i Midtøsten er for det meste fraværende i vår tids debatt om framveksten av radikal islam og migrasjonskrisen. Dette samspillet bør imidlertid gi gode grunner for ettertanke.

For det første, har tradisjonelle kolonimakter og amerikanske geopolitiske interesser hatt stor betydning for framveksten av islamistisk ekstremisme som en formidabel politisk ideologi i den islamske verden.

For det andre, har den historiske støtten til islamistisk ekstremisme, ført til radikal svekkelse av nasjonale og progressive alternativer i mange land i Midtøsten. Den radikale formen for islam har skapt vanskelige kår for annerledestenkende i Midtøsten.

Og for det tredje, har ekstremistenes hegemoni i den islamske verden, fravær av progressive alternativer, og strategisk destabilisering av land etter land, ført til massiv utvandring og flukt.

I den norske mørkeblå tankegangen blir immigranter fra den islamske verden, muslimer, sett på som potensielle ekstremister. I realiteten reiser immigranter til vesten verken for å begå terror eller innføre Sharialover. I realiteten er de på flukt fra tilstander som forsvarere av «opplysningsidealer», «demokratiet» og «ytringsfrihet» har vært delaktige i å skape.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.