SIVILE LIDELSER: Som i Vietnam representerer NATOs bombing av Kadhafis tilhengere også et overgrep mot Libyas sivilbefolkning, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP/SCANPIX
SIVILE LIDELSER: Som i Vietnam representerer NATOs bombing av Kadhafis tilhengere også et overgrep mot Libyas sivilbefolkning, skriver artikkelforfatteren. Foto: AP/SCANPIXVis mer

Historieløs Libya-krig

Vi tror fortsatt på krig som middel.

Bildet av gutten som bærer sin bror på ryggen på flukt fra bomber og grantater i Vietnam inspirerte Hollies til å skrive låten «He ain´t heavy, he´s my brother». Bildet og låten illustrerer på en god måte det vi alle vet om krigen. Den rammer først og fremst sivile, som blir skadet, lemlestet og drept. Det er de uskyldige som må bære tapet, ikke de som iscenesetter og utøver krigen. Slik var det i Vietnam, slik er det i Irak, i Afghanistan og nå også i Libya. Men vår kollektive hukommelse synes å være kort. Erfaringer fra ovennevnte kriger betyr liksom ingenting. Vi tror fortsatt på krig som middel for å løse mellommenneskelige konflikter. Glemt er bildene fra Vietnam og Afghanistan. Glemt er Hollies låt om gutten som bærer på sin bror bort fra krigshandlingene.

Sant nok, i Libya sitter en tyrann som sikkert er i stand til å plage sitt eget folk, og Vesten har skaffet seg ryggdekning med FNs godkjenning til å beskytte sivilbefolkningen. Men bomber skiller ikke mellom venn og fiende. Bombene rammer også sivilbefolkningen som rømmer for å komme unna krigshandlingene. Som i Vietnam representerer dermed NATOs bombing av Kadhafis tilhengere også et overgrep mot Libyas sivilbefolkning.

I denne krigen sitter jeg igjen med mange ubesvarte spørsmål. For eksempel: Hvorfor tok man ikke Kadhafi på alvor da han foreslo våpenhvile og forhandlinger? Hvorfor tror vi i Vesten at det bare er vi som kan løse mellommenneskelige konflikter? Og hvorfor støttes ikke NATOs krig av Den Afrikanske Union og bare halvhjertet av den Arabiske Liga? Hvorfor fikk de aldri anledning til å forhandle med Kadhafi, slik de selv foreslo? Kan det være at afrikaneres kollektive hukommelse er bedre en vår? Kanskje husker de bedre hva kolonitida innebar av maktovergrep og lidelser? Kan det være årsaken til at de ikke tror på de tidligere kolonimaktene Frankrikes, Englands eller USAs gode intensjoner i krigen i Libya? Hvorfor skulle de det?

Dersom Vestens logikk og argumentasjon for krig skal føres videre, så vil Syria, Jemen, Bahrain og Elfenbenskysten stå for tur. Er det lurt? Finnes det virkelig ikke andre muligheter? Kanskje bildet av gutten med sin bror på ryggen som flykter fra krigen grusomheter i Vietnam kan gjøre noe med vår kollektive hukommelse. Våre historiske erfaringer med krig tilsier vel egentlig at det er en dårlig løsning på mellommenneskelige konflikter. Hollies låt «He ain´t heavy, he´s my brother» kan derfor stå som en påminnelse om hva krigen egentlig innebærer for vanlige mennesker.