Historieløshet uten grenser

KARIKATUR: Mandag 10. juli trykket Dagbladet en tegning av Finn Graff som illustrasjon til Yngvil Mortensens kommentar til utviklingen i Palestina-konflikten. Tegningen viser en mann på en balkong med et gevær med kikkertsikte i hånden. Bak ham ser man en menneskemengde i det som fremstår som et fengsel eller en leir. Menneskemengden er identifisert som palestinere. På bakken ligger et menneske som åpenbart nettopp er skutt av mannen på balkongen. Mannen på balkongen gliser selvtilfreds. Mannen på balkongen er Israels statsminister Ehud Olmert.Motivet er hentet direkte fra filmen «Schindlers liste», der den sadistiske leirkommandanten Amon Götz moret seg med å skyte på blink på jødiske leirfanger fra sin balkong. På inngangsporten til leiren i Graffs tegning kan man lese det gamle slagordet «Jedem das Seine» (fritt oversatt: Til den enkelte hva den enkelte tilkommer), som sto skrevet over porten til nazistenes leir Buchenwald. La meg minne Graff og Dagbladets redaksjon om følgende fakta: Fra 1937 til 1945 ble ca. 240 000 mennesker ført til Buchenwald, hvorav ca. 56 000 ble drept eller omkom som følge av sult eller mishandling. Drapene og mishandlingen var ikke ledd i en konflikt mellom to parter, men vokste direkte ut av en ideologi bygget på menneskeforakt og rasisme. Drapene og mishandlingen skjedde for deres egen skyld og var en målsetting i seg selv - i Spielbergs film dessuten for fornøyelsens skyld. Om flertallet av fangene i Buchenwald ikke var jøder (men flere av dem var nordmenn), burde det være unødvendig å minne Dagbladet og Graff om at antisemittismen var selve livsnerven for ideologien som førte til uhyrlighetene som skildres i filmen.Man kan ha ulike holdninger til de ulike partenes håndtering av Palestina-konflikten, og mange har store problemer med å akseptere Israels politikk og strategi. Sammenligningen av Israels statsminister med en sadistisk kommandant og lystmorder i en tysk konsentrasjonsleir vitner likevel om at Dagbladets og Finn Graffs kunnskaps- og historieløshet har nådd et - foreløpig? - lavmål. Dessuten: Om dette er vurderingen av grunnlaget for Palestina-konflikten i en norsk avis, med hvilken rett kan vi da forvente at de som faktisk er berørt av konflikten, palestinere og jøder, finner mulighet for dialog og fredelig sameksistens? Hvordan vil det gå med den internasjonale tilliten til Norges ambisjoner om å megle i konflikten dersom en riksdekkende kommentaravis kan trykke en slik sammenligning uten at offentligheten protesterer?