Historieløst

At historien gjentar seg, er uttrykk for et vulgært historiesyn få historikere vil slutte seg til. Fremtidens forsvar kan ikke være basert på fortidas forutsetninger. På den annen side er historisk erfaring en av de få ledetråder vi har hva angår utviklingen i sikkerhetsbildet og dermed muligheten til å drive effektiv forsvarsplanlegging. Selv om tidsbildet i dag er et helt annet, kan de manglende forsvarsbevilgningene på 30-tallet, Norges manglende evne til å forsvare sin nøytralitet, den svake utenriks- og sikkerhetspolitiske forståelsen av utviklingen i Europa og av Norges strategisk utsatte stilling i forkant av Tysklands angrep på Norge i 1940 samt regjeringens svake krisehåndtering da okkupasjonen var et faktum, således ha noe å lære oss. I Forsvarsdepartementets nylig framlagte langtidsmelding om forsvaret, er imidlertid historiske referanser totalt fraværende. Det synes å ha sin bakgrunn i forutsetningen om at integrasjonen mellom statene i Europa garanterer for fred og dermed overflødiggjør all tidligere historisk erfaring.

Selv om historien går sin egen gange, er utenriks- og sikkerhetspolitikken preget av generelle og mer varige trekk som har med menneskelig atferd, mellomstatlige relasjoner og militær strategi å gjøre. Det dreier seg om regjeringer og staters geopolitiske og strategiske vurderinger; kampen om knappe ressurser som kan ta både diplomatiske, økonomiske og militære former; hvordan regimers manglende legitimitet innenrikspolitisk kan avstedkomme en aggressiv utenrikspolitikk; hvordan manglende forsvarsevne senker terskelen mot maktovergrep; samt hvordan regjeringer i krisesituasjoner med usikkerhet har tilbøyelighet til å trendfremskrive nåsituasjonen. Nye utviklingstrekk, inklusive den økte integrasjonen mellom statene i Europa, befinner seg med andre ord ikke i et historisk eller i et geopolitisk vakuum. Å tro at Norge vil løse sine sikkerhetsutfordringer ved å melde seg ut av NATO og inn i EU samt ved å kjøpe svenske JAS-Gripen jagerfly og etablere et svensk-norsk forsvarssamarbeide, slik det ble foreslått i et seminar på NUPI nylig, vitner om en sikkerhetspolitisk virkelighetsflukt som vi også kjenner fra tidligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig som sikkerhetsbildet etter den kalde krigen inneholder mange vesentlige nye elementer i Europa og globalt, synes flere av de trekkene vi kjenner fra den gamle balansepolitikkens tidsalder nå å tre tydeligere fram igjen. Disse legger tunge føringer først og fremst fordi de speiler statenes innbyrdes historiske og geopolitiske relasjoner og interesser og dermed utgjør vesentlige dimensjoner i de respektive lands utenrikspolitikk over tid. Realiteten er at integrasjonen i Europa ikke har redusert nasjonalstaten og grensenes betydning. Det er flere land og flere km grense nå enn under den kalde krigen. Europakartet er i dag faktisk nesten identisk med kartet fra 1914. At vi i 1994 på nytt skulle oppleve folkemord i Europa da konflikten på Balkan blusset opp igjen, vitner om gamle konfliktmønstre som i aller høyeste grad fortsatt er levende. Russlands mer offensive utenrikspolitikk den siste tiden er et tegn på at landet har ambisjoner om å ta tilbake sin posisjon som en ledende stormakt i Europa og globalt. Flere av de historiske konfliktdimensjonene ligger på denne måten fortsatt latente i det europeiske sikkerhetsbildet. Dette er forhold og sammenhenger som er vanskelig å vekte og veie. Det er imidlertid ikke urimelig å anta at de fortsatt vil legge tunge føringer på europeisk sikkerhet, kanskje i større grad enn vi har vært vant til under den kalde krigen.

Makt- og interessepolitikken som har styrt relasjonene mellom statene i Europa tilbake i tid så lenge det har mening å snakke om statsdannelser i moderne forstand, blir særlig aksentuert når det er snakk om vitale interesser som statenes sikkerhet eller tilgangen til strategiske ressurser. Det er en naiv forestilling å tro at EU setter til side dette faktum. I tidsbildet rundt forrige århundreskifte, i koloni- og imperietidas siste fase, kom dette særlig tydelig til overflaten i stormaktenes konkurranse om å sikre sine innflytelsessfærer og tilgang på strategiske ressurser samt skaffe seg kontroll over sin part av den del av verden som ennå ikke var kommet på faste hender. Stormaktenes offensive interesser og deres konkurranse om ressurser og innflytelse i sørøst (Nord-Afrika, Midtøsten og Fjerne Østen) samtidig med behovet for å sikre deres defensive interesser vis-à-vis de øvrige stormaktene «hjemme» i Europa i nordvest, var først og fremst det som skapte dynamikk i sikkerhetsbildet, labilitet i alliansemønstrene og ufred mellom landene.

Restene av dette mønsteret ser vi fortsatt i de større landenes forhold til deres tradisjonelle innflytelsessfærer i Midtøsten og i den tredje verden. Vi ser nå liknende tendenser i de samme landenes posisjonering i forhold til Polhavet, det siste område som sammen med Antarktis ennå ikke er kommet på faste hender. Her utfordres småstaten Norge på grunn av vår beliggenhet, ikke bare av Russland mht. delelinjen i Barentshavet. Hele den russiske økonomi er drevet av petroleum og Russland ser Nordområdene som sin egen «strategiske bastion». Vi utfordres imidlertid også av våre allierte både når det gjelder norsk råderett over ressursene på Svalbardsokkelen og når det gjelder etablert havrett og norske krav i Polhavet. Her har vi delvis sammenfallende og delvis motstridende interesser. Alle parter ønsker seg best mulig tilgang til naturressursene i Polhavet både av økonomiske grunner og av sikkerhetsmessige grunner for å trygge egen energiforsyning. Dette dreier seg i stor grad om tradisjonell geopolitikk og behovet for tilgang til og kontroll med strategisk viktige råvarer, først og fremst hydrokarboner, drivkraften i verdensøkonomien. Hovedutfordringen for framtidig norsk sikkerhet er å ivareta norske interesser og unngå stormaktskonkurranse i forbindelse med fordelingen og utvinningen av olje og gass og andre strategiske ressurser i eget nærområde. Det er dette som er Norges største sikkerhetsutfordring i tida framover, ikke al-Qaida eller Taliban.

Det er viktig særlig for en liten nasjon å forstå sin historie og sine omgivelser. I det uryddige sikkerhetsbildet som avtegner seg, framstår Norge utenfor EU og marginalisert i NATO, med bilateraliserte relasjoner til stormaktene samtidig som FN og folkeretten generelt er svekket. Det er ikke noe godt sikkerhetsmessig utgangspunkt for et lite, men geopolitisk eksponert land. Forslaget om å melde Norge ut av NATO og i stedet inn i EU samt å satse vår framtid på svenske jagerfly, vitner om historieløshet og en skremmende mangel på forståelse av de geopolitiske realiteter. USA med dets mange tvilsomme utenrikspolitiske sider, er og vil fortsatt være vår naturlige hovedallierte i overskuelig framtid. Et medlemskap i EU og et eventuelt svensk-norsk forsvarssamarbeid vil styrke vår sikkerhet, men må komme i tillegg til, og ikke i stedet for NATO og USA.