Historien bak en sang

Janove studerte fransk grunnfag på Universitetet i Bergen på slutten av 90-tallet. Som en del av studiet reiste hele franskklassen på et tre måneders studieopphold i Caen i Nord-Frankrike tidlig på høsten. De bodde litt isolert, i utkanten av byen, og holdt seg stort sett for seg selv, men i helgene pleide de ofte gå ut på byen, i Caen. En lørdagskveld hadde de blitt sittende og spille gitar på vorspiel så lenge at når de endelig kom seg ut på byen så var alt stort sett stengt. Det eneste åpne stedet de kunne finne var en kino. Kinoen viste nattfilmer. Åkei, det var ikke akkurat det de hadde tenkt seg på en lørdagskveld, men ikke sant, «when in Rome» og så videre...

På lerretet ble et korps jaget gjennom gater mens de spilte hysterisk balkanmusikk. Noen herjede mennesker hadde etablert et samfunn i en kjeller, det var visst krig på overflaten, og de søkte ly for bombene der nede. Janove var ganske brisen, han hadde stått opp tidlig den dagen, det var seint nå og det var varmt og lummert inne i kinoen. Han sovnet. Filtrert gjennom billig rødvinsrus og søvnens lette drag hørte han kuleskudd og balkanmusikk, i et hysterisk jugoslavisktravelt kaos. Norge føltes langt unna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et par måneder seinere. Janove sitter på lesesalen på Sydnes skole på Nygårdshøyden i Bergen. Grammatikken går tungt. Tankene vandrer ut av pensumboken, ned en trapp, videre ned til en kjeller, på vei ned henger det bilder, av folk som har gått ned, men som ingen har sett igjen. Det spilles rulett der nede, revolveren er lagd i Hong Kong, det er en russisk ballerina der nede, og. Marcelo er fin når han drikker. Det er Resistansen som holder til der nede i kjelleren.

På 15 minutter hadde Janove skrevet teksten til Kaizer-låten «Resistansen», tre vers som satte presedens for resten av låt- og tekstinnholdet på vårt debutalbum «Ompa til du dør». Det fuktige nattkinobesøket i Caen trigget det hele. Rett film på rett sted -og plutselig har du hatt balkaninspirert rock som levebrød i ti år. Halleluja.

Et stykke kuriosa til slutt. Vi har drevet og snakket om «Underground» en del i intervjuer, spesielt tidlig i karrieren. Og av en eller annen grunn har folk til stadighet forvekslet titlene «Underground» og «Waterworld». De to ordene har for så vidt litt samme auraen over seg, men som filmer er de jo ganske ulike. Så vi har fått mange spørsmål om dette med at vi er så inspirert av Kevin Costner og Waterworld og hvordan det henger sammen. «Ja, jo, det er jo dette med gjeller da, det er jo så enormt fascinerende. ER det sånn at hvis man bare er lenge nok i vann så utvikler man gjeller? Kan menneskene egentlig gå tilbake evolusjonsmessig, og bli fisk igjen? Det er klart at et sånt spørsmål trigger tankerekkene såpass heftig, at plutselig sitter du der på turnébussen».

God film!

Geir Zahl Kaizers Orchestra

musiker