GLEMT: Vi fikk høre mye om hvilken ynkelig rolle Nygaardsvold og hans regjering hadde spilt på skolen i etterkrigsårene, men lite om Om samrøret med tyskerne hos den politiske eliten i hovedstaden. Et resultat er at Johan Nygaardsvolds rolle i mellomkrigstidens politikk og som samfunnsreformator i dag er glemt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dagbladet
GLEMT: Vi fikk høre mye om hvilken ynkelig rolle Nygaardsvold og hans regjering hadde spilt på skolen i etterkrigsårene, men lite om Om samrøret med tyskerne hos den politiske eliten i hovedstaden. Et resultat er at Johan Nygaardsvolds rolle i mellomkrigstidens politikk og som samfunnsreformator i dag er glemt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dagbladet Vis mer

Historien blir gjerne skrevet av seierherren

Det ble også historien om andre verdenskrig i vårt land.

Meninger

Denne våren er det 75 år siden kongen og regjeringen var på flukt etter at landet vårt var blitt okkupert av Nazi-Tyskland. På samme måte som president Lyndon B. Johnson fikk sitt «Vietnam», fikk statsminister Johan Nygaardsvold sitt «9. april». Dette har formet hans ettermæle i opinionen, samtidig som det har overskygget storheten i Nygaardsvolds virke for det norske samfunn. For så vidt på samme måte som for president Johnsons i det amerikanske.

Historien blir gjerne skrevet av seierherren. Det ble også historien om andre verdenskrig i vårt land. Men ikke bare det, det kan virke som den ble skrevet i kretser som så det som formålstjenlig å rette historiens lyskastere på den lovlig valgte regjering og dens rolle, slik at omgivelsene kunne forbli i det dunkle lys.

I Tor Bomann-Larsens bok «Svaret» rulles opp hva som foregikk i Oslo sommeren 1940, noe som riktignok har vært kjent stoff, blant annet gjennom Undersøkelseskommisjonen, men som har vært fullstendig underkommunisert i offentligheten siden. Det mange neppe har vært klar over, er hvor langt den politiske eliten i Oslo var villig til å gå for å innordne seg det tyske styret denne sommeren. Det er nok noen som kan takke rikskommissær Josef Terboven for sitte ettermæle, i og med at han satte foten ned for de videre kannestøperier rundt riksrådet i september 1940.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om samrøret med tyskerne hos den politiske eliten i hovedstaden denne sommeren lærte vi lite eller intet på skolen i etterkrigsårene. Det ble mildt sagt ikke spesielt vektlagt i skolens lærebøker. Eller, som Dagbladet skriver i sin anmeldelse av «Svaret»; det er som regel brukt fjærpenn i beskrivelsen av hvordan den norske politiske eliten sommeren og høsten 1940 forhandlet med tyskerne.

Men vi fikk høre mye om hvilken ynkelig rolle Nygaardsvold og hans regjering hadde spilt. Et resultat er at Johan Nygaardsvolds rolle i mellomkrigstidens politikk og som samfunnsreformator i dag er glemt, for så vidt på samme måte som Lyndon B. Johnsons sosiale reformprogram er det.

Nygaardsvold var en overbevist antimilitarist, og det er liten tvil om at forsvaret av landet ble tillagt for liten vekt i regjeringens arbeid. Men nedbyggingen av militærvesenet begynte lenge før Nygaardsvold-regjeringen tiltrådte. Politikken var en del av tidsånden og basert på relativt bred politisk enighet. De som mente noe annet og fikk rett - folk som Winston Churchill og C.J. Hambro ble i denne henseende nærmest sett på som noe for seg selv før krigen.

9. april var definitivt ikke Nygaardsvolds «finest hour». Kong Haakon og stortingspresident C.J. Hambro raget. Men også regjeringen, med utenriksminister Halvdan Koth i spissen, sa nei til tyskernes ultimatum på Victoria terrasse natten til 9. april. Og det ble flere nei fra kongen og hans råd. Men der var altså andre som vaklet, og de vaklet helt til rikskommissæren (og hans fører) satte foten ned.

Det faktum at det, i en del borgerlige kretser, var mer om å gjøre å benytte anledningen til å bli kvitt «sosialistpakket» enn tyskerne, kom heller ikke spesielt godt frem i historieundervisningen etter krigen. Det ble allerede i april- og maidagene 1940 konspirert for å tilrettelegge for et tyskvennlig regime i Oslo. Stortingets presidentskap var langt fra alene om å blamere seg i 1940. Mange la seg i selen for å underminere landets konge og regjering utover sommeren. Og ikke bare det, i kjølvannet av grunnlovsfeiringen er det verdt å merke seg hvor lett grunnloven var til salgs av riksrådsforhandlerne. Det så riktignok mørkt ut den første krigssommeren, fasiten hadde man ikke, men «enig og tro til Dovre faller» gjaldt i disse kretser åpenbart ikke den gang.

Det kan trygt slås fast at regjeringen sammen med kongen langt på vei gjenreiste kjerringa som eksilregjering i London. I fem år hadde Nygaardsvold ventet på å bli stilt rettslig til ansvar for 9. april. Han var rede til å tre til side da han og regjeringen kom hjem i 1945. Han var bare ikke forberedt på å bli det på den uredelige måten Einar Gerhardsen og hans folk gjorde det i mai/juni 1945, i et av de råeste maktspill dette kongeriket har sett.

Som kjent, tilbød statsminister Nygaardsvold seg å gå av i aprildagene 1940. Men verken kongen eller stortingspresidenten fant det formålstjenlig å godta en slik avskjedssøknad under de rådende omstendigheter. Og Nygaardsvold var ikke den som unndro seg sitt ansvar når han var kallet. Han søkte aldri makten, men tjente lojalt sitt land og sitt parti. Da han sluttet som stortingsrepresentant i 1949, kunne han endelig trekke seg tilbake til sitt elskede Hommelvik.

Det ble bare tre år. I et brev til en av sine statsråder datert til like før han døde i 1952, hvor han takker for samarbeidet gjennom ti år, skriver Nygaardsvold blant annet: - Når jeg ser tilbake på denne tida, disse 10 år som endte med sorg og ulykke for det norske folk, da ser jeg selvfølgelig at mangt som ikke ble gjort skulde ha vært gjort, og at meget kunde ha vært gjort annerledes, eller helst ha vært ugjort. For feilene, for manglene, må jeg ha den største skylden. Jeg strakk nok ikke til.

På et vis gjorde han kanskje ikke det. På den annen side gjorde Nygaardsvold så absolutt det. At han ikke fikk forsvare seg for riksrett, avfant han seg vel egentlig aldri med. Hvorfor riksrett ikke ble noe av, er i seg selv et interessant spørsmål. Leser man Undersøkelseskommisjonen, leder premissene uvegerlig frem til én konklusjon. Kom det beskjed om at det ikke skulle være riksrett, som Harald Berntsen i sin Nygaardsvold-biografi «I malstrømmen» er inne på? Riksrett ville nødvendigvis ha virvlet opp atskillig mer grums som andre enn Nygaardsvold og hans regjering var ansvarlig for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook