Historien gjentar seg

Verdier, kultur og moralnormer sitter dypt i oss mennesker. Endring av disse i en mer inkluderende retning har ofte blitt karakterisert som normoppløsning og forfall. Frontene har vært harde, og kampen mot diskriminering lang. I dag regner vi mange av tidligere tiders ideologiske og juridiske seire som selvsagte.

Store deler av det religiøse Norge har fått Fremskrittspartiet med seg som motstandere av en ny, felles ekteskapslov. Det kan være grunn til å se også denne motstanden i et historisk perspektiv. Historien om hvordan vi har behandlet homofile - og andre minoriteter - kan være vanskelig for mange organisasjoner så vel som politiske partier. Skjelettene kan fort ramle ut av de fleste partiskap når vi snakker om behandlingen av tatere, fornorskningspolitikken rettet mot den samiske befolkningen og hvordan de fleste så på homofili til langt utpå 70-tallet. Også Arbeiderpartiet har historisk forfektet en politikk overfor grupper som har ført til lidelse for enkeltpersoner. I kampen for et mer inkluderende Norge har vi alle behov for å ta et oppgjør med vår nære historie.

At den nye ekteskapsloven som nå snart skal behandles i Stortinget er en vanskelig sak for mange, har jeg respekt for. Men motstanderne av den nye loven har aldri tatt et oppgjør med sin egen historie i synet på homofile. Argumentene er snarere videreført i ny innpakning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vår nære historie bringer et interessant lys over dagens debatt om den nye ekteskapsloven. I 1954 fremmet Justisdepartementet et lovforslag om oppheving av § 213 som kriminaliserte homoseksualitet. Landets biskoper mente at en slik lovendringen betydde at «[…] vi står overfor en fare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land.»

Først i 1972 ble § 213 tatt ut av straffeloven. Kristelig Folkeparti argumenterte den gang for fortsatt kriminalisering av homoseksualitet. KrF fryktet at avkriminalisering ville kunne medføre en uønsket økning av antallet homofile. KrFs representanter snakket om homoseksualitet som en trussel, særlig mot ungdom og mente det var gode grunner til «[…] å unngå at unge mennesker skulle utvikle seg til å bli varige homoseksuelle på grunn av tidligere erfaringer.» Ingen vil beskylde Kristelig Folkeparti for å mene dette i dag.

Da partnerskapsloven var oppe til debatt mente KrF at også denne loven ville medføre en svekkelse av ekteskapets stilling. Kristelig Folkeparti uttalte under debatten i Odelstinget at partnerskapsloven på lengre sikt kan «[…] bli en ulykke.»

Et annet argument som ble gjentatt under stortingsforhandlingene var at partnerskapsloven ville virke ødeleggende for samfunnet og medføre normoppløsning og rotløshet. Kristelig Folkeparti uttalte under debatten i Odelstinget at dersom partnerskapsloven ble vedtatt, ville det bety et tidsskille i vår kultur og «[….] få store og vidtrekkende konsekvenser for samfunnet.»

I dag, 15 år etter at partnerskapsloven ble vedtatt, ser vi at ingen av motstanderne mot felles ekteskapslov angriper partnerskapsloven. Det er heller ikke så lett å se andre «vidtrekkende konsekvenser» enn at homofile har fått anledning til trygge rammer rundt sine samliv.

Historien gjentar seg

Det som er typisk for debatten i dag, er tvert imot et forsvar av den tidligere så utskjelte partnerskapsloven. Bjørg Tørresdal uttalte nylig at KrFs syn på ekteskapsloven bygger på « […] tre hovedpunkter; at ekteskapet er for mann og kvinne, at homofiles samliv er godt regulert i partnerskapsloven og at både heterofile og homofile kan være gode omsorgspersoner.» Tørresdal ønsker å bli trodd på at KrF er imot diskriminering og trakassering, og hevder at motstanden ikke handler om partiets syn på homofile.

I stedet for åpent å argumentere mot like rettigheter for homofile, forsøker motstanderne av felles ekteskapslov å komme unna med å hevde at saken burde utredes bedre. Slik forsøker motstanderne av den nye ekteskapsloven å komme unna en diskusjon om det saken dypest sett handler om. Motstanderne av den nye loven har aldri tatt et oppgjør med sitt syn på homofile og det de tidligere har stått for. De omskriver historien mens fordommene mot homofile får ligge under og ulme uten å bli debattert.

Retorikken mot ny ekteskapslov spiller også på en frykt for de uante konsekvenser en slik lov vil ha for barn, familie og samfunn. Da må vi spørre oss om hvilke negative konsekvenser avkriminaliseringen av homoseksuelle og partnerskapsloven har påført samfunnet, familien eller barna.

Jeg har vanskelig for å forstå det trusselbildet særlig KrF tegner, og synes argumentene undervurderer den stilling som ekteskapet har i vårt samfunn. At homofile får rett til å gifte seg, er etter min mening med på å styrke ekteskapsinstituttet. Det viser at flere ønsker å ha ekteskapet som ramme rundt sitt samliv.

Det har neppe blitt verken flere eller færre homofile i vårt samfunn på grunn av endringer i lovverket. Men lovgivningen har medført at samfunnet har endret holdninger til homofile. I dag er det flere homofile og lesbiske enn før som våger å leve åpent uten den samme frykt for stigmatisering og diskriminering som tidligere generasjoner dessverre opplevde.

Mitt utgangspunkt er at homofile samliv er like verdifulle som heterofile samliv. Homofile er like godt egnet til å oppdra barn som heterofile. Det standpunktet står i sterk kontrast til de som mener at en felles ekteskapslov svekker samfunnets fundament. Men motstanderne av loven skylder oss å gjøre oppmerksom på hvorfor det som ikke skjedde 1954, i 1972 og i 1993 vil komme til å skje i dag.

Historien gjentar seg