Historien i «Halo: Reach» er ikke alt vi håpet på

... men flerspillerdelen leverer heldigvis som lovet.

||| Det er like greit å konkludere først som sist: I historiedelen til «Halo: Reach» er det lite som får meg til å heve på øyenbrynene.

Etter å ha rundet det på drøye fem og en halv timer i samarbeid med en kollega, sitter jeg igjen med følelsen av å bare ha spilt nok et «Halo»-spill.

Som med de siste «Halo»-spillene beveger historien seg verken opp eller ned i bølgedaler, men flyter jevnt og trutt avgårde. Svært få scener framstår i ettertid som spesielt bemerkelses- eller minneverdige, det råder i det hele tatt en been there, done that-følelse fra start til slutt.

Om du har spilt et av de fire forrige «Halo»-skytespillene, vet du altså nøyaktig hva du har i vente i «Reach».

Spillet inneholder svært få nyheter i form eller innhold, annet enn lett oppjustert grafikk og noen småjusteringer på spillmekanismene.

For meg har også musikken tidligere vært en viktig brikke i «Halo»-puslespillet. Tidligere holdt det gjerne med den klassiske «Halo»-trudelutten og et glimt av Master Chief, så reiste hårene seg. I «Halo: Reach» er det lite av dette, faktisk husker jeg ikke nå en eneste av låtene som kvernet i bakgrunnen gjennom spillet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for alt dette, er det ikke bare sorgen - dette er tross alt en femmer på terningen. Det er ingen tvil om at historiedelen jevnt over klarer å underholde i de timene det hele varer, og om du orker å lese gjennom hele anmeldelsen er det andre ting kan få deg til å trekke på smilebåndet.

Som i «Halo: ODST» er Master Chief helt ute av bildet, historien finner sted noen år før han får svingt seg i den opprinnelige «Halo»-trilogien.

Her spiller du i stedet rekrutten Noble 6, av valgfritt kjønn, som i starten trer inn rekkene til Noble Team, en elitegruppe med såkalte spartans under United Nations Space Command (UNSC).

De har i lang tid kriget mot aliensavskummet Covenants, men har virkelig fått føle motstanden. Alle som kjenner til «Halo»-mytologien vet hva som smått om senn skjer med planeten Reach, som huser en av de største UNSC-basene.

Selv om utfallet er gitt allerede i begynnelsen av spillet (som markedsføres med slagordet Remember Reach) er det, spesielt for fans, fint å aktivt få være med på den destruktive reisen.

Det er begrenset hvor tett du klarer å knytte deg til personlighetene som danner gruppen som kjemper ved din side, men det er uansett fint å ha dem der gjennom mange av kampene.

Etter å ha spilt gjennom spillet i samarbeidsmodus kjørte jeg også en runde alene gjennom noen av oppdragene på vanskeligste vanskelighetsgrad, og det var mer enn én gang at jeg satte pris på å ha et lag med veteransoldater rundt meg - selv om de ikke alltid framsto som verdens mest erfarne i felt.

Om du vil ha litt variasjon i spillereglene er det også mulig å aktivere en rekke forskjellige hodeskaller som kan påvirke hvordan fiender eller spillet oppfører seg.

Den mest markante nyheten i «Halo: Reach» er muligheten du har til å plukke opp forskjellige egenskaper til rustningen din.

Tidligere har du kunne plukket opp slike egenskaper, som å lage et midlertidig skjold eller gjøre deg nær usynlig, men da bare kunnet bruke dem én gang.

Nå kan du plukke opp egenskaper som kan brukes så mange ganger du vil fram til du bytter den ut med en annen. I tillegg til de gamle egenskapene, kan du nå også fly med jetpacks, sende ut en hologramkopi av deg selv, eller gjøre deg usårbar (og immobil) - men ikke alt er mulig overalt.

Akkurat som med «Halo 3», er alt «Halo: Reach» har å by på utover historiedelen som redder femmeren. Hadde spillet vært ferdig etter rulletekstene (ikke slå av da, forresten), hadde vi nok lett havnet et godt stykke ned på fireren.

Det er nemlig i flerspillerdelen at Bungie nok en gang viser muskler. Som spillskaperne selv påpeker på slutten av spillets historie: Dette er bare begynnelsen.

Det er ingen tvil om at det vil gå med noen millioner timer med spilletid i de mange modusene og brettene som er tilgjengelig for Xbox Live-abonnenter.

På tvers av både historie- og flerspillerdelen tjener du opp valuta som kan brukes til å kjøpe nytt utstyr til figuren din, som igjen kan brukes over hele spillet. Dette utstyret har bare noe å si for hvordan figuren din ser ut, og påvirker ikke noe utover det.

I flerspillerdelen har du også mulighet til å bestemme hvilke våpen og rustningsegenskaper du skal ha til hver kamp, noe som også sikrer at du kan spille med de preferansene du selv foretrekker - nesten som de klassebaserte systemene som vi er blitt vant til i spill som «Modern Warfare».

Det er en rekke nye moduser i «Halo: Reach», i tillegg til forbedrede varianter av de godt utprøvde modusene fra «Halo 3». En av de nye, «Headhunter», kan vise seg å bli en ny klassiker.

Her samler spillerne hodeskaller, som andre hele tiden vil prøve å rappe fra dem. Over hodet ditt vil det hele tiden stå hvor mange skaller du har - jo flere du har, dess mer trøbbel kan du vente deg.

I tillegg har du «Stockpile», der du må hente hjem flagg som dukker opp tilfeldig over hele kartet; «Invasion», der du må kjempe for stadig større områder av kartet; samt flere andre - blant annet det lett humoristiske «Race», der man kjører om kapp til forskjellige sjekkpunkter som spretter opp rundt om.

Også «Firefight» fra «Halo: ODST» er pusset opp med langt mer fleksibilitet, og «Forge 2.0» lar brukerne bruke kreativiteten sin med flere funksjoner over flere kart.

Om du fra før har spilt gjennom fire «Halo»-spill og satt pris på disse, er det ingen tvil om at «Halo: Reach» er midt i blinken for deg - spesielt om du trives i selskap med andre blodtørstige nettspillere.

Har du derimot falt av lasset underveis fordi serien ikke har klart å fornye seg, er det lite ved dette spillet som kan rokke ved den oppfatningen.

Historien i «Halo: Reach» er ikke alt vi håpet på

Ettersom dette er siste «Halo»-spill fra Bungie, får de ingen flere sjanser til å fornye seg. Men tro ikke at det er slutt på «Halo»-spillene for det - nå er det Microsoft-studioet 343 Industries som overtar stafettpinnen. Kanskje de har blod på tann?