Historien i «Halo: Reach» er ikke alt vi håpet på

... men flerspillerdelen leverer heldigvis som lovet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| Det er like greit å konkludere først som sist: I historiedelen til «Halo: Reach» er det lite som får meg til å heve på øyenbrynene.

Etter å ha rundet det på drøye fem og en halv timer i samarbeid med en kollega, sitter jeg igjen med følelsen av å bare ha spilt nok et «Halo»-spill.

Som med de siste «Halo»-spillene beveger historien seg verken opp eller ned i bølgedaler, men flyter jevnt og trutt avgårde. Svært få scener framstår i ettertid som spesielt bemerkelses- eller minneverdige, det råder i det hele tatt en been there, done that-følelse fra start til slutt.

Om du har spilt et av de fire forrige «Halo»-skytespillene, vet du altså nøyaktig hva du har i vente i «Reach».

Spillet inneholder svært få nyheter i form eller innhold, annet enn lett oppjustert grafikk og noen småjusteringer på spillmekanismene.

For meg har også musikken tidligere vært en viktig brikke i «Halo»-puslespillet. Tidligere holdt det gjerne med den klassiske «Halo»-trudelutten og et glimt av Master Chief, så reiste hårene seg. I «Halo: Reach» er det lite av dette, faktisk husker jeg ikke nå en eneste av låtene som kvernet i bakgrunnen gjennom spillet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer