Historien Israel vil glemme

Israel saboterte FNs gransking av kampene i flyktningleiren i Jenin. Tidligere i historien har andre land innsett at man kan trosse FN en stund, men at det er vanskelig å lykkes i lengden.

NEW YORK (Dagbladet): - Fra FN har Israel aldri fått noe annet enn et stempel som en rasistisk stat, sa tidligere statsminister Benjamin Netanyahu i går, i det som er blitt hans daglige raserianfall i CNNs morgensendinger her i USA.

Han avsluttet sin tilmålte tid hos morgenverten Paula Zahn med å si:

- USA bør være på vakt mot en FN-oppnevnt granskingskommisjon i Afghanistan. Den kan komme før du aner det.

Netanyahu presser statsminister Ariel Sharon fra høyre etter at han begynte på sitt comeback i israelsk politikk. Da blir grensene for grov retorikk svært vide.

I amerikanske medier blir verken Netanyahu eller andre israelske talsmenn spurt hva Israels avvisning av FNs gransking i Jenin kan bety for FNs krav til Irak om å slippe inn inspektører på jakt etter masseødeleggelsesvåpen.

Men presedensen etter at generalsekretær Kofi Annan oppløste sin granskingsgruppe fordi Israel hadde «grunnleggende innvendinger» mot mandat, prosedyrer og gruppas sammensetning, bekymrer medlemmene i FNs sikkerhetsråd og mange, mange andre.

FNs sikkerhetsråd blir av mange framstilt som en papirtiger, og med en viss rett. Men et overblikk over historien viser at rådet har hatt en rolle å spille i prosesser som Sharon-regjeringen muligens burde betrakte som en advarsel.

Det var vedtak i Sikkerhetsrådet som legitimerte presset mot regimene i Rhodesia og Sør-Afrika i sin tid. Slobodan Milosevics kategoriske avvisning av FNs resolusjoner og vedtak dannet til slutt grunnlaget for den militære innsatsen som undergravde hans maktbase i Jugoslavia.

Staten Israel fikk internasjonal legitimitet på grunnlag av vedtaket i FN i 1947 om å dele det britiske mandatområdet i en israelsk og en palestinsk stat.

Men de arabiske nabolandene anerkjente ikke vedtaket da Israel erklærte seg selvstendig i 1948, og angrep den nye statsdannelsen. Israel fikk hjelp til å slå angrepet tilbake, og den hjelpen var legitimert i FN-vedtaket fra året før.

Det er godt mulig at jøder i kamp så kort tid etter den andre verdenskrig også ville fått hjelp og støtte utenfra, men uten FN-vedtaket fra 1947 ville statsdannelsen Israel ha vært en røverstat. Landet har vært medlem av FN siden 1949.

I den høyrevridde og sterkt nasjonalistiske retorikken i dagens Israel blir dette underslått. Den holdningen er vokst fram etter landerobringene under seksdagerskrigen i 1967. Forfatteren Amos Oz beskrev i boka «Fedre og sønner» hvordan en status som okkupasjonsmakt truet med å undergrave idealene i den opprinnelige statsdannelsen.

Den selvforståelsen som i dag dominerer i Israel, og som bidrar til landets vanskelige forhold til FN, er at landet står alene mot resten av verden og aldri har fått hjelp av noen i sin kamp for å overleve mot den arabiske overmakten som omgir landet. I dette selvbildet passer det ikke inn at det var etableringen etter den andre verdenskrigen av en gryende ny internasjonal rettsorden basert på folkerett som gjorde det mulig å fatte et vedtak om å opprette to stater i Palestina.

I dagens situasjon, som på nytt preges av bitter dragkamp og et høyt voldsnivå, passer det for Netanyahu og andre israelske talsmenn å trekke fram vedtaket i FNs generalforsamling i 1975 som likestilte den jødiske nasjonalismen, sionisme, med rasisme.

Vedtaket ble fattet under en av den kalde krigens kaldeste perioder.

Under resten av den kalde krigen gjorde dette vedtaket Israel til en paria i verdensorganisasjonen. Landet var isolert og uten tilhørighet i noen gruppering som gir adgang til plasser i viktige komiteer og spesialfora der det meste av organisasjonens konkrete arbeid foregår.

Rasismeresolusjonen ble opphevet etter den kalde krigens slutt, og Israels forhold til verdensorganisasjonen ble betydelig lettere etter Oslo-avtalene i 1993 og 1995.

Da Kofi Annan ble valgt til generalsekretær etter at amerikanerne presset ut Boutros Boutros-Ghali, skjøt denne utviklingen fart.

Kofi Annan ble den første generalsekretæren som besøkte i Israel på lenge da han kom dit i mars 1998. Med diplomatisk takt og form formidlet Annan under dette besøket FNs ansvar og omsorg for staten Israel, men også den legitime kritikken mot okkupasjonsmaktens behandling av den okkuperte palestinske befolkningen, og mot Israels ignorering av FNs vedtak og resolusjoner.

Den balanserte tilnærmingen gjorde Kofi Annan og FN på nytt til en aktør i bestrebelsene for å drive fredsprosessen basert på Madrid-konferansen og Oslo-avtalene videre.

Selv etter at Annan i går kastet kortene og ga opp forsøket på å gjennomføre en FN-ledet gransking av kampene i flyktningleiren Jenin, er han en aktør og en av de fire deltakerne på det såkalte «kvartettmøtet» som USAs utenriksminister Colin Powell i går ledet i Washington. De fire i kvartetten er USA, Russland, EU og FN.

I det ganske spente og dramatiske møtet i FNs sikkerhetsråd natt til i går, der rådet drøftet en reaksjon på sammenbruddet i Jenin-granskingen, sa Russlands ambassadør at FN ikke må miste av syne at oppgaven er å få fredsprosessen i gang igjen, ikke å låse seg fast i saker som er utslag av at fredsprosessen er strandet.

- På sikt er jeg optimist, sier Norges FN-ambassadør Ole Petter Kolby.

- Dette er to folk som er dømt til å leve sammen, og er nødt til å samarbeide på en eller annen måte. Det har også sett håpløst ut tidligere, men så er det skjedd noe som åpner muligheter. FNs generalsekretær har vist at han ikke er antiisraelsk.

Og FNs sikkerhetsråd har blant annet under det norske presidentskapet i mars vedtatt balanserte resolusjoner som hele rådet samlet seg bak.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets utenriksavdeling