ILLUSTRASJON: FLU HARTBERG
ILLUSTRASJON: FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Historien om Breivik peker tilbake mot oss selv

22. juli serveres i rødt, hvitt og blått, uten mørke nyanser

Kommentar

Striden om minnesmerket etter 22. juli har vært ekkel å følge. Rett står mot rett, periferi mot sentrum. Beboerne i Utvika vil naturlig nok ikke bo i et mausoleum. Myndighetene har et ansvar for å forvalte minnet om tragedien.

Hvorfor klarer de ikke å bli enige? Jeg har lurt på om konflikten mellom departement og utvikingene peker på en grunnleggende forvirring om hva som traff Norge med slik kraft for seks år siden.

På den ene siden føles det som om alle ord er brukt opp, som kongen sa. På den andre siden er det én historie få vil snakke om.

Når NRK skal lage dramaserie om terrorangrepene, blir det uten gjerningsmann. «Han har ikke noen naturlig plass i vår serie» forklarte regissør Sara Johnsen. «Og han fortjener heller ikke en plass.»

Johnsen sa senere at formuleringen var uheldig. Breivik (eller Fjotolf Hansen, som han kaller seg) har en rolle i norsk historie. Ikke fordi han «fortjener det», men fordi han drepte 77 mennesker.

Kanskje Johnsen likevel ga uttrykk for en utbredt holdning? «En opprører kan ikke ha noen historie» sa tsar Nikolai I da han sensurerte Aleksander Pusjkins beretning om den morderiske kosakk-banditten Pugatsjov. I Aftenposten ga psykolog Pål Grøndahl holdningen faglig tyngde: «graving i massedrapsmannens psyke og analyser av hans merkelige ideologiske ideer får vi ikke noe mer ut av.»

Altså: En psykolog mener at man ikke skal undersøke hva som førte Breivik til Utøya fordi det ikke er «nyttig kunnskap». Ja, hvorfor trenger vi i det hele tatt psykologer, kan man spørre seg.

22. juli-senterets undervisningsopplegg er typisk for kunnskapsformidlingen: Fokuset er på AUF, voldelig ekstremisme, konspirasjonsteorier, spontane minnesteder og netthat. Alle viktige tema. Men det er som om det ikke fantes noen gjerningsmann.

22. juli-kommisjonen unngikk også Breivik. «Vi har unnlatt å se nærmere på spørsmål knyttet til gjerningsmannens motiv, oppvekst eller helsetilstand» skrev kommisjonen i rapporten. «og vi har heller ikke sett på samfunnets tiltak mot tidlig forebygging av radikalisering.»

Da jeg arbeidet med bok om terrorangrepene var spørsmålet mitt hvor hatet kom fra. Jeg trodde jeg skulle skrive om høyreekstremisme og nettradikalisering, men endte opp med å skrive en biografi av gjerningsmannen. Hans vei til Utøya var en dannelsesreise i hat.

Breiviks historie handler om utenforskap i samfunnet; om at radikalisering har dype røtter. Manifestet hans er like mye en bisarr selvbiografi som ideologisk traktat. Det handler om advarsler som ikke ble hørt: Domstol og barnevern avfeide psykiaternes advarsler om skjevutvikling hvis ikke fireåringen Breivik fikk en annen omsorgssituasjon. Den psykisk ustabile alenemoren hans ba om hjelp for å håndtere gutten. I ettertid kan man spørre seg om hun fikk det.

Breiviks individuelle historie illustrerer et større poeng: Koblingen mellom psykisk sykdom, sosial eksklusjon og terrorisme går igjen i profilene til europeiske jihadister.

Terrorforskeren Olivier Roy har studert biografiene til et hundretall franske og belgiske jihadister. Roy konkluderer med at «hjemmeavlete europeiske terrorister er voldelige nihilister som velger en islamistisk identitet, ikke religiøse fundamentalister som blir voldelige.»

Utenforskapet kom først, deretter fant de ideologien.

Men det finnes en ullen motstand mot å ta inn over seg dette banale poenget. Selv etter 77 begravelser ville ikke redaksjonene fortelle om barnemishandling og psykisk sykdom i familien Breivik.

Personvern, sa redaktørene. De var varsomme, slik plakaten deres ba om. Avisene puttet bildet hans på forsiden hver dag i et år, men ville ikke fortelle historien hans. Men hva om denne bakgrunnen kaster lys over Breiviks manifest, psykiske lidelse og forbrytelser? Jeg lurer på om forsiktigheten deres illustrerer at vi bare vil ha demokrati og åpenhet – nok. For historien om Breivik peker tilbake mot oss selv.

Det virker allerede som angrepene skjedde for lenge siden. Tenåringene som overlevde Utøya er blitt unge kvinner og menn. Gjerningsmannens siste ankebehandling måtte finne seg i å havne i skyggen av Eirik Jensens rettssak.

Kanskje Norge har gått videre?

At Breivik ikke lenger preger forsidene må være en lettelse for de etterlatte. Å nekte narsissisten oppmerksomhet kjennes på alle måter riktig. Likevel lurer jeg på om vegringen mot å gi terroristen en historie også handler om at det norske samfunnet ikke vil se seg selv i speilet.

I romanen «Møte ved milepælen» skrev Sigurd Hoel om den norske nazisten. Den ”plettfrie” hovedpersonen konfronteres med at romanens landssviker er hans eget uekte barn. De utstøtte fant et fellesskap under hakekorset. Hvem svek egentlig hvem, spurte Hoel i 1947.

»Den som styrer krybben, styrer verden» sa Breivik til de rettsmedisinsk sakkyndige høsten 2011. Han siktet til sin egen historie og rettssaken som endte med at domstolen lot ham bli hos moren.

Sitatet kan også fungere som en påminnelse om hvilke enorme samfunnsmessige konsekvenser omsorgssvikt og generasjonsoverføring av psykisk sykdom har: ødelagte liv og årlige samfunnskostnader på minst 75 milliarder kroner, skal vi tro en NOU fra i år. Det er også en lærdom fra 22. juli, selv om den ikke inngår i de offisielle historiene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook