Historien om det som ikke skjedde

NATT TIL 9.

april 1940: Tyske krigsskip er på vei inn Oslofjorden. Et kritisk øyeblikk vil bli det trange Drøbaksundet. Tyskerne antar at Oscarsborg festning ikke vil skyte, og de får rett. Skipene, anført av krysseren Blücher, når frem til havnen i Oslo ved 5-tiden, litt forsinket. De blir møtt av en liten tysk mottagelseskomite, ingen andre. Generalmajor Engelbrecht, sjefen for de tyske landgangsstyrkene, får beskjed om at den tyske sendemannen i Oslo allerede er i møte med den norske regjeringen. Tyske spesialkommandoer blir sendt for å sikre seg kongen, de norske statsrådene, og strategiske bygninger som jernbanestasjoner, postkontor, telefonsentraler, kringkastingen. Da Oslos befolkning våkner, er byen besatt.

Utenriksminister Halvdan Koht har den utakknemlige jobben å forhandle på vegne av regjeringen. Forhandlingene tar ikke all verdens tid. Regjeringen godtar det tyske ultimatumet og gir ordre om at militær motstand omgående skal innstilles.

SLIK GIKK DET som kjent ikke 9. april. Men det er gode grunner til å anta at slik ville det gått, dersom Blücher ikke var blitt senket. Denne lille fortellingen om det som ikke skjedde 9. april er et eksempel på hva man i historikerkretser kaller kontrafaktisk historieskrivning - historieskrivning om det som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd. Akkurat 9. april-scenariet er ikke spesielt originalt. Flere norske historikere har fortalt det tidligere. Men ikke desto mindre vil mange ganske sikkert oppfatte kontrafaktisk historieskrivning som noe av et stebarn i historiefaget - som fri fantasi man helst ikke bør befatte seg med. I norske historikerkretser har det ikke vært særlig klima for sånt. Da Magne Skodvin lanserte et kontrafaktisk 9. april-scenario i en artikkel i 1965, passet han på å be leserne så mye om unnskyldning på forhånd.

Men etter min mening er det ingen grunn til å be om unnskyldning. Kontrafaktisk historieskrivning er nødvendig og nyttig.

Nødvendig fordi kontrafaktisk historieskrivning i hypoteseform er en logisk nødvendig del av enhver ordinær historisk årsaksforklaring. I slike forklaringer vil man gjerne operere med nødvendige og tilstrekkelige betingelser for et fenomen. Det betyr at hvis vi tar vekk en nødvendig betingelse, så ville det ha skjedd noe annet enn det som faktisk skjedde. Hvis ikke Blücher var blitt senket, så ville ikke kongen og regjeringen kommet seg unna 9. april. Og som en forlengelse av denne hypotesen: Da ville Norge ha kapitulert, sånn som Danmark.

DETTE BETYR AT

kontrafaktiske hypoteser er tilstede overalt i historieforskningen. Men de er som regel lite synlige, de blir ikke gjort eksplisitte.

Nyttig fordi kontrafaktisk historieskrivning er egnet til å gi oss et perspektiv på hva historie egentlig er for noe. Den er egnet til å fokusere på at historien er og var full av muligheter. De aller fleste mulighetene ble aldri realisert. Det dreier seg om hensikter, planer og prosjekter som mislyktes. Det dreier seg også om vendinger som kunne ligge som muligheter i den enkelte historiske situasjon, uten at noen av aktørene i situasjonen var seg disse mulighetene bevisst. Men selv om mulighetene aldri ble realisert, kan det være flere grunner til å befatte seg med dem.

En grunn er at vi på denne måten vil kunne lære mer historie. Vi vil kunne lære mer om de enkelte historiske hendelser, og vi vil kunne se tydeligere hvilke faktorer som er avgjørende når historien tar den ene eller den annen retning. Vi vil simpelthen kunne få mer kunnskap om historiske prosesser.

Vi vil også kunne lære mer om oss selv og vår egen tid. Kontrafaktiske scenarier gir oss anledning til å reflektere over hvorfor og hvordan vi er blitt som vi er blitt. En annen ting er at det å være oppmerksom på muligheter i fortiden vil kunne åpne for at man reflekterer nærmere over muligheter som ligger i samtiden og i fremtiden.

Alle muligheter har naturligvis ikke vært like interessante - og heller ikke like mulige. Poenget vil være å identifisere historiske situasjoner med to egenskaper. For det første at to eller flere ulike alternativer var plausible muligheter i situasjonen, at det var små marginer som avgjorde utfallet. For det andre at det var store avvik mellom de aktuelle alternativene, at den videre historiske utviklingen kunne ta svært ulike retninger.

Historiske situasjoner med disse to egenskapene kan vi kalle åpne historiske situasjoner .

DE MEST OPPLAGTE

til åpne historiske situasjoner er den utilslørte dramatikken i historien: kriser, regimeskifter, store revolusjonære omveltninger, kriger. Der står i hvertfall tydelige alternativer mot hverandre. Men det er slett ikke sikkert at begge kriteriene er oppfylt, og at vi dermed har å gjøre med åpne situasjoner. Utfallet av de fleste slag og de fleste kriger i historien har antagelig ikke hatt noen særlig betydning i et større historisk perspektiv. Men noen kan ha hatt stor betydning. Noen ganger kan avgjørelser tatt der og da ha fått enorme konsekvenser; små og tilfeldige faktorer, satt inn i en sammenheng av store, strukturelle betingelser, kan ha vridd historien inn i helt bestemte retninger.

Kontrafaktisk historieskrivning kan ha to forskjellige fokus. Man kan gå nærmere inn på mulighetene for brudd i historien. Da vil vi stille spørsmål som disse: Hadde Hitler-Tyskland noen realistisk mulighet til å vinne annen verdenskrig? Når og hvordan skulle det i så fall ha foregått? Vil det være mulig å finne én enkelt avgjørelse på tysk eller alliert side som hadde så store følger at en annen avgjørelse ville gitt gode muligheter for tysk seier? Eller for å ta noen andre eksempler fra historien: Hadde araberne noen realistiske muligheter til å erobre Europa på 700-tallet? Hadde mongolene noen realistiske muligheter til å erobre Europa på 1200-tallet? Under hvilke omstendigheter kunne kineserne ha oppdaget det kontinentet vi kjenner som Amerika tidlig på 1400-tallet? Hvor nær var vi egentlig en krig mellom Norge og Sverige i 1905?

ET ANNET ASPEKT ved kontrafaktisk historieskrivning er å gå ut fra et historisk brudd og stille spørsmål om hvordan det ville gått videre. Hvis Hitler hadde vunnet annen verdenskrig, hvordan ville det gått med Europa og verden da? Hvis Europa var blitt islamisert på 700-tallet, hva slags Europa ville det blitt? Hvis mongolske styrker hadde brent Paris og Firenze og Roma på 1200-tallet, hvordan ville det gått med europeisk kultur og sivilisasjon da? Hvordan ville verden ha sett ut dersom en kinesisk admiral, og ikke Columbus, hadde oppdaget Amerika? Hvordan ville en krig mellom Norge og Sverige forløpt i 1905, og hva ville skjedd med oss og naboene våre videre?

Antagelig vil faghistorikere kunne ha mest å bidra med når det gjelder det første aspektet. Men det betyr ikke at de bør avholde seg fra å ha forestillinger om hvordan det kunne gått videre hvis historien hadde tatt en annen vending - som hvordan det ville gått med Norge i annen verdenskrig og i etterkrigstiden dersom Blücher ikke var blitt senket.