Historien om en liksomidyll

Alice Hoffmans tolvte bok «Elvekongen» er nå oversatt til norsk. På sitt beste suggererende, skriver Dagbladets anmelder Tove Nilsen.

Allerede etter romanen «Hvite hester» (1982) fikk Alice Hoffman mange lesere i Norge. Hverdagsliv med mytisk overlys og vanlige menneskers uvanlige egenskaper ble snart et Hoffmansk kjennetegn. Nå foreligger den tolvte oversettelsen til norsk, romanen heter «Elvekongen» og har alle de kjente ingrediensene.

Konflikter

I tillegg portretterer Hoffman her et helt småbysamfunn. Småbyen ligger i Massachusetts, på overflaten er alt pent og pyntelig, under syder konfliktene sentrert rundt Haddan kostskole, hvor byens folk ikke har råd til å gå. Elevplassene tildeles rikmannsbarn fra hele landet, motsetningene går ikke bare mellom lokalbefolkningen og de tilreisende, men mellom flertallet av de velstående elevene og de få som skjuler sosial misere. Klossmajoren Gus tilhører de sistnevnte, han forelsker seg i skolens vakreste jente - som også har en historie å skjule - og dermed er mobbingen i gang. Gus utsettes for psykisk og fysisk trakassering som ender med at han blir funnet død i elva.

Var det selvmord eller mord? Det spørsmålet prøver Abel Grey, politibetjenten som selv var ungdomskriminell, å besvare.

Mosaikk

Men Alice Hoffman skriver ikke krim, hun er så langt fra det tradisjonelle krimplottet som mulig. Det hun gjør er å avdekke hver enkelts historie, lærernes, elevenes og politifolkenes. Deretter viser hun hvordan disse historiene er knyttet til hverandre - og til slutt har hun skapt en mosaikk der hun tillater seg å bruke elementer fra ulike typer litteratur. Ofte fra triviallitteraturen, men denne romanen kan også gi assosiasjoner til så vidt forskjellige titler som «Romeo og Julie» og «Fluenes herre».

Et av de Hoffmanske kjennetegnene er den uhellsvangre måten hun ofte åpner fortellingene. En setning, og man skjønner at det vil gå riktig galt.

«Lykkens datter» (1985) åpnet med jordskjelvet i Los Angeles. «Elvekongen» åpner slik: «Haddan skole ble bygd i 1858 i skråningen ned mot Haddan-elva, på gjørmet og sviktende grunn...»

Med andre ord, et helvete av en skole der bare karrieristene overlever.

Langsommere

Noen vil si at Hoffman bruker naturen som symbol, eller som tegn på det uforståelige vi alle er omgitt av - uttrykket magisk fortellemåte går igjen hos anmelderne. Men man kan like gjerne lese alle de sære fenomenene hennes som understreking av det litterære: Dette er en sann historie der hvert ord er oppdiktet.

«Elvekongen» er en langsommere, men også mer kompleks bok enn de tidligere. Den forteller historien til en konfliktfylt liksomidyll, og den er full av vakre og heslige naturdetaljer. På sitt beste er romanen suggererende.