Historien om en varslet katastrofe

BILDET AV lille Kader ble slått stort opp i Dagbladet tidligere i uka, 11 måneder og 4,8 kilo, med fluer i øynene og utstående ribbein. Slike bilder er blitt selve levendegjøringen av sult i Afrika. Noen av oss er allerede blitt immune; for svært mange vekker slike bilder fortsatt - heldigvis - sterke følelser. Det finnes rundt 150 000 underernærte barn som Kader i Niger; noen har smått om senn kommet på trykk i vestlige medier. Først denne uka, etter at tusenvis av barn allerede har lidd sultedøden, begynner internasjonale givere å nærme seg beløpet FN har bedt om fra verdenssamfunnet, til det som må sies å være nok en varslet sultkatastrofe i Afrika.Det har ikke stått på advarsler. Tre år på rad har jordbruket i Niger gått med underproduksjon. Allerede i august i fjor uteble regnet fra den livsviktige regntida. I oktober ødela den verste gresshoppeinvasjonen på 15 år avlinger over store deler av landet, og tørken utslettet det lille som var igjen. I november kom den første advarselen fra FN om at en sultkatastrofe var på vei. I månedene etter kom gjentatte oppfordringer til verdenssamfunnet om å reagere. De ble ignorert. Selv ikke under G8-møtet i Gleneagles i Skottland for drøyt to uker siden, da verdens ledere var samlet for å diskutere løsninger på Afrikas fattigdomsproblemer, var matvarekrisen i Niger høyt på agendaen.

ETTER ÅREVIS med fattigdom og matmangel var det vestafrikanske landet i ferd med å komme seg på fote. Kvinner hadde organisert seg i mikrokredittgrupper. Flere familier var i stand til å sende barna sine på skolen, folk hadde nok å spise. Men i løpet av én sesong ble landet feid overende. I dag er bønder tvunget til å spise frøene de skulle bruke til å så neste års avlinger. Dyrene deres dør. Medlemmer av mikrokredittgrupper klarer ikke å betale tilbake lån. Barna får ikke lenger betalt skolepenger.Nå står flere afrikanske land i fare for å havne i samme situasjon. Heller ikke dét burde komme som noen overraskelse. Tørke, sviktende avlinger og matmangel er utfordringer millioner av afrikanske bønder står overfor hvert eneste år. FN har allerede varslet at matvarekrisen i Niger har hatt en innvirkning på hele Sahel-regionen. 2,5 millioner mennesker i nabolandene Mali, Burkina Faso og Mauritania er i faresonen. 1,1 millioner mennesker i Mali vil trenge mathjelp i 2005, og barn i nordområdene lider allerede av underernæring, med barnedødeligheten på rekordnivå i enkelte områder. I Burkina Faso er det beregnet at en halv million mennesker trenger mathjelp, og folk er allerede begynt å flykte fra hjemmene sine på jakt etter mat. 11 prosent av barna mellom ett og fem år anslås å være moderat underernært, mens seks prosent er svært underernært. I Mauritania, der 750.000 mennesker er rammet av fjorårets gresshoppeinvasjon, er FNs Matvareprogram (WFP) i gang med å vurdere omfanget av krisen.

OGSÅ LAND I øst- og sørlige Afrika står overfor en alvorlig matkrise. WFP har så langt bare mottatt 65 av de 423 millioner dollar FN ble lovet fra rike land for å sikre matleveransene til Lesotho, Malawi, Mosambik, Swaziland, Zambia og Zimbabwe. Hvis det blir en ny høst med dårlige avlinger, er også disse landene svært sårbare.Hvor mange barn risikerer å måtte dø i resten av Afrika før verdenssamfunnet trår til? Paradokset er at jo lenger tid hjelpen tar, jo dyrere blir det. Hadde verdenssamfunnet reagert tidligere, kunne barna i Niger blitt reddet for én dollar dagen. Så alvorlig som situasjonen er nå, vil det koste om lag 80 dollar dagen å redde ett menneske i Niger fra sultedøden.Likevel handler det ikke en gang på dette stadiet om store beløp, i den store sammenhengen. FN har bedt om snaut 200 millioner kroner til Niger. Jan Egeland, FNs visegeneralsekretær med ansvar for nødhjelp, har med talende eksempler satt i kontekst hvor lite penger det er snakk om. 200 millioner kroner utgjør tjue minutter av verdens samlede militærutgifter. Europeere spiser is for 65 milliarder - milliarder - og amerikanerne bruker 230 milliarder på kjæledyra sine. Norge har så langt bevilget drøyt 31 millioner kroner i nødhjelpsmidler. Dette gjør oss best i den internasjonale giverklassen, men heller ikke norske myndigheter kan vri seg unna det faktum at pengene kom først etter at døende barn rullet over TV-skjermene våre.

VERDENSSAMFUNNET har både ansvar og moralsk plikt til å reagere, og på å ta advarslene fra FN alvorlig fra første stund. Både CARE og andre hjelpeorganisasjoner bør forsøke å dra lærdom av Niger, og lete etter nye veier å nå ut og få respons før situasjonen er blitt så kritisk at barn som Kader står i fare for å dø. Spørsmål som vi må stille oss, er: Hvordan kan vi bidra til å vekke giverlandenes ansvarsfølelse og engasjement i en tid der kampen mot terror ser ut til å være den altoverskyggende utenrikspolitiske prioriteringen? Hvordan kan vi vekke medias og publikums interesse for de stadig tilbakevendende matvarekrisene i Afrika, uten å ende opp på et nivå der ikke engang radmagre barn gjør inntrykk, der neste rundes sultoffer får en mikrofon i ansiktet: «Hva føler du nå?»Jan Egeland har kommet med et godt forslag om å opprette et FN-fond på 500 millioner dollar for raskt å kunne iverksette tiltak som kan hindre at kriser utvikler seg og blir mer kostbare enn nødvendig. Enda mer hensiktsmessig ville det vært om også norske hjelpeorganisasjoner fikk bevilget midler til tilsvarende fond, slik at nødhjelpen kan settes i gang umiddelbart, og ikke forhindres av tidkrevende søknadsprosesser til UD, ressurskrevende innsamlingskampanjer og ferietid. Dermed kunne organisasjoner som allerede har et apparat i utviklingsland med tilbakevendende matkriser, tørke og insektår, trå til umiddelbart når nøden er akutt gjennom å mobilisere det sivile samfunn.

I TILLEGG ville det styrket organisasjonenes reaksjonsevne betraktelig om vi fikk på plass bedre systemer for tidlig varsling av sultkatastrofer. I etterkant av tsunamien er slike beredskapssystemer for naturkatastrofer kraftig forbedret, slik at en flodbølge i sørøst-Asia vil varsles i nærliggende områder umiddelbart. Det er ingen grunn til at ikke slike varslingssystemer skal være like skjerpede også for sultkatastrofer, der mulighetene for å nå ut raskt er langt bedre enn når jordskred og flodbølger rammer.Sist men ikke minst er det viktig å rette oppmerksomheten mot den pågående, langvarige kampen for det daglige brød som pågår også når den mest synlige, akutte krisen er over og mediene har reist hjem. Vi er mange aktører som bør samle oss om spørsmålet hva vi kan gjøre annerledes for å hindre at en matvarekrise når et så alvorlig stadium som den har gjort i Niger. Jeg gjentar: varsellampene lyser allerede for Mali, Burkina Faso, Mauritania, Lesotho, Malawi, Mosambik, Swaziland, Zambia og Zimbabwe.