FORHÅNDSFAVORITT: Brageprisen 2015 ble delt ut tirsdag på Dansens Hus i Oslo. Morten A. Strøksnes vant i sakprosa-kategorien.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
FORHÅNDSFAVORITT: Brageprisen 2015 ble delt ut tirsdag på Dansens Hus i Oslo. Morten A. Strøksnes vant i sakprosa-kategorien. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Historien om en varslet pris

Favorittene gikk inn til seier i Brage-kappløpet.

Kommentar

Årets Bragepris-utdeling byr ikke verken på sensasjoner eller andre typer overraskelser. Uten å påberope meg å være noen litterær Snåsa-mann, må jeg si at jeg tippet vinnerne i tre av fire kategorier ti sekunder etter at nominasjonene ble kjent i begynnelsen av november.

Morten Strøksnes? «Havboka» er høstens store sakprosa-suksess; kritikerrost og bejublet langs hele vår langstrakte kyst. Ukentlig kommer meldinger om nye land som har tatt opsjon på oversettelse, seinest Kina.

At Lars Saabye Christensen får prisen for sin mest bejublede bok på flere år, «Magnet», kjennes mer enn rett og rimelig. Han er uten tvil en av sin generasjons mest fantasifulle og språklig sprelske romankunstnere. «Magnet» er en fabelaktig fortelling som bringer nye dimensjoner til forfatterskapet.

Når Kjell Ola Dahl ble nominert i den åpne klassen, som i år var viet kriminallitteratur, var det opplagt at han sto fram som en sterk kandidat.

Han har lenge vært kjent som en av de mest fornemme stilistene i bransjen. La oss håpe han med denne prisen lar alle ideer fare om at han skal slutte å skrive krim, slik han utbasunerte det i frustrasjon for noen år siden.

Barnebok-feltet har jeg ikke god nok oversikt over til å være like skråsikker. Men Torun Lian og Øyvind Torseters «Reserveprinsesse Andersen» er så vidt jeg forstår på de som har greie på det, en verdig vinner. Einar Økland, vismannen fra Valevåg, fyller 75 år i år. Det eneste overraskende med at han fikk æresprisen, er at han ikke har fått den for lenge siden. Ingen har fortjent den bedre enn ham!

Så er spørsmålet: Er det bra eller dårlig at resultatene synes å være såpass opplagte? Er målet med nominasjonene å skape et så bredt felt som mulig innen hver kategori? Når de skjønnlitterære nominasjonene teller én veteran, én framtredende poet, én debutant og én outsider, kan utvalget synes å være vel demokratisk. Nå sakprosafeltet består av to kvinner og to menn, spør man seg om juryen har tenkt i retning av kjønnskvotering.

På den andre siden; når man velger fire mannlige krimforfattere, må man spørre seg om juryen har hørt om en forfatter som Sidsel Dalen. At Jo Nesbø er representert med den ubetydelige «Mere blod», oppleves som en pliktøvelse.

Skulle man hatt en mer spisset konkurranse, burde man etterstrebet mer jevnbyrdige kandidater. Akkurat i år ville det vært enkelt å finne fire lyrikere i det absolutte toppskiktet. Eller burde «Magnet» fått bryne seg på romaner av forfattere som Linn Ullmann, Roy Jacobsen og Johan Harstad? Og hva med Jon Michelet? Strøksnes hadde fått et mindre forsprang om Henning Hagerup, Terje Emberland og Odd Karsten Tveit hadde vært med i startfeltet.

Eller Bjørn Olav Jahr, som med sin bok om Birgitte Tengs-saken kunne vært nominert både som sakprosaist og forfatter i åpen klasse.

Min kilde i barnebokland har heller ingen problemer med å ramse opp bøker hun mener burde vært soleklare kandidater. Det er slett ikke meningen å stille spørsmål ved kvaliteten til de nominerte kandidatene. Den er sikkert upåklagelig, og juryens veier er på sett og vis uransakelige.

Spørsmålet er hvor bevisst de forskjellige komiteene er når de setter bøker opp mot hverandre. Prisutdelinger er tross alt en del av underholdningsbransjen, hvor kulturelt høyverdige de ellers måtte være. Da bør man også sørge for litt spenning fram mot mål.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.