Helgekommentaren ved Aage Borchgrevink:

Historien om hvordan jeg ble amerikanisert

Nekrolog: MAD Magazine 1952 – 2019.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

Da jeg var seks år gammel flyttet broren min. Han padlet i Canada, var på reinsdyrjakt i Alaska og senere var han sjømann og sendte telegram hjem fra Midt-Østen: ”I dag går trekkfugltanker mot nord/Ingenting er som julen hos mor.”Altså, han gjorde sikkert en masse kjedelige ting, også, blant annet studerte han sosialantropologi, men en tolv år eldre bror er først og fremst mystisk og kul.

Straks han var ute av huset, rykket mor inn på rommet hans bevæpnet med kost og salmiakk. Etter at syndfloden hadde renset over gulv og bokhyller, så rommet ut som et hvert annet.Alt forsvant bortsett fra noen esker han må ha nektet henne å kaste. De ble båret opp på loftet. Noen år senere åpnet jeg eskene, og resten av ettermiddagen ble jeg sittende der oppe.

Etterpå bar jeg skatten ned på mitt eget rom for videre undersøkelser. Jeg var tolv år og hadde funnet tre støvete årganger av MAD Magazine fra syttitallet. Kanskje det ville vært bedre om han hadde gjemt en stabel pornoblader, for møtet med MAD ble formativt.

I ettertid har det for eksempel vært umulig for meg å se Haisommer eller Stanley Kubricks film Barry Lyndon, uten å tenke på tegneserieparodiene i MAD – der hadde forøvrig Kubricks mesterverk den treffende tittelen ”Borey Lyndon”.

Originalen er sjelden bedre enn parodien.

I sommer kom nyheten om at bladet ikke lenger vil komme ut regelmessig. Verst av alt: Da den unge presidentkandidaten Pete Buttigieg ble sammenlignet med Alfred E. Neuman, bladets gjennomgangsfigur, skjønte han ikke referansen .Å være irrelevant er verre enn å gå inn.

MAD oppsto i New York på begynnelsen av femtitallet, samtidig med at TV ble allemannseie. Bladet parodierte TV-programmer, men også reklame (i såkalte ”MADvertisements”

Å gjøre narr av amerikansk prektighet viste seg å være god butikk. Bladet ble båret frem av en helt ny forbrukergruppe, nemlig ungdommen. Har du unge lesere, er du hipp. Kjendisene flokket seg om MAD.

Ved å analysere medieklisjeer, laget bladet ”gjør-det-selv”-maler for å lage bestselgerfilmer og TV-serier. I ”scener vi gjerne skulle sett” tøyset de med premissene i Hollywoods historier.

”Vi er ferdige!” utbryter westernhelten the Lone Ranger til sin indianske venn Tonto i en av parodiene. Duoen er omringet av hylende indianere. ”Hva mener du med ’vi’?” svarer Tonto

”MAD” betyr sint eller gæren, men i den kalde krigens tid fikk tittelen også en annen betydning. MAD-doktrinen, ”mutually assured destruction”, beskriver terrorbalansen mellom supermaktene og det absurde i at sikkerhet hviler på trusselen om gjensidig ødeleggelse.

Stripen ”Spion mot spion” illustrerte det paranoide skyggespillet Begge parter forsøkte å kverke hverandre, men endte alltid opp med å skyte seg selv i foten. Èn var svart, den andre hvit, men begge spionene var like gode.

Den politiske siden gjorde at bladet også ble oppfattet som viktig – til og med farlig. MAD gjorde narr av Senator Joe McCarthys TV-sendte høringer der han avslørte (røde) kommunister gjennom å lage en tegneserie om programlederen ”McCartaway”. Han ledet et show der deltagerne gjettet om folk var ”rødhuder” eller ikke

Bladet traff tidsånden klokkerent på sekstitallet, ble løftet frem av hippie-bevegelsen og nådde sine høyeste opplag under Watergate-skandalen som felte president Nixon i 1974.

Budskapet om at alle lyver, og vi skal vise deg hvordan samtidig som du får deg en god latter, gikk hjem verden over. På åttitallet kom MAD på norsk. Ildsjelproduktet hadde noen uforglemmelige oversettelser. Steven Spielbergs Poltergeist ble til ”Pjolterbeist”.

For meg representerte MAD informert og infam skepsis. Slik storebror var kul, var det amerikanske bladet det samme. Jeg så det for meg som en person som lo av alt, og aldri ble med på noe felles prosjekt – de var jo teite alle sammen!

Evnen til å dekode media og politikk er vesentlig for kritiske borgere. Da Gro og Kåre var på TV, satt jeg i slagbenken og gjorde ape-grimaser. Men kan hende ligger det også en form for avmakt i geipingen. Ironikeren er mot alt, og for ingenting.

Antagelig ble MAD Magazine innhentet av historien da skuespiller Ronald Reagan ble president i 1980. Hollywood trumfet MAD. Men prosjektet lever videre i alt fra Saturday Night Live, via komikere som John Oliver, til The Onion og Simpsons.

Senest denne uken har tyske Spiegel et omslag der Boris Johnson er tegnet som Alfred E. Neuman. Jeg lyser fred over Mad Magazine med å gjenta Neumans udødelige:

”Bekymret, jeg?”

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.